fredag 18. november 2016

Hodne saken - er islam et politisk parti?

Vi legger her ut en liten film fra "live leaks", et nettsted vi ikke kjenner noe til fra før. Vi gjør det for vårt formål med denne posteringens skyld, ikke for å spre en fremstillingen av saken som eventuelt kan virke fornærmende i sin form:



De fleste vil med rette føle det forkjært å omtale «kommunismen» - eller «kristendommen» - som et parti. Kommunismen er et hele, mens et parti anses som en del av et system som det delvis tilhører, idet man referer til et noenlunde definert felles fundament. Det kan dreie seg om et felles mer eller mindre sett av forestillinger som i hovedsak arbeider mot det samme mål, eller delmål. Et parti arbeider ikke primært for å absoluttere seg selv, det livnærer seg så å si på omgivelsene, som i større eller mindre grad støtter en mer eller mindre klart formulert livsanskuelse forankret i mer eller mindre løselig formulerte oppfatninger, verdier, verdisyn, tradisjoner, virkelighetsoppfatning, menneskesyn og generelle virkelighetsbeskrivelser hvor alle igjen er forankret i menneskets søken etter sann ontologi og epistemologi, dvs i jus proper og teologi proper. Det dreier seg kort sagt om tro og om i hvilke metafysiske og materielle livsdimensjoner mennesket tror og velger det kan virkeliggjøre seg selv i for å bli salig.

Komplisert? Vel, det ER komplisert.

Kan vi snakke om islam som et politisk parti? Eller er islam i sitt vesen mer å betrakte som en «kronisk» og essensiell bevegelse med et trosgrunnlag (instrument) som åpner for tilpasning og fleksibilitet i møte med store og små hindringer som hele tiden må ryddes av veien eller nedkjempes og forandres til egen fordel hvis «det endelige målet» skal nås og idealet kunne realiseres?



De av den vestlige nå akk av mange så foraktede elite som hevder at islam ikke har noe essens, vil være tilbøyelig til å forholde seg til islam som om islam var en populistisk bevegelse mer enn som et parti. De vil på det sterkeste fremholde islam som en dynamisk faktor i det store samfunnsmessige drama. De foretrekker å oppfatte islams hellige tekster som nominelle og derfor uten virkelig «kjerne». Man går ut fra at islams ontologi bestemmes av de betegnelser og navn vi som mennesker – spesielt vi som vestlige mennesker - til enhver tid setter på islam. Våre forestillinger fra tid til annen vil bestemme hva islam er og hva de islamske tekstene betyr og hva de måtte innebære av direkte eller indirekte (juridiske og teologiske) forpliktelser disse legger på den enkelte muslim og på den muslimske umma i sin helhet.

Men alt dette ikke bare isolert sett: For å kunne tilegne seg en bredere forståelse for og innsikt i hva alt dette dreier seg om, må man også se på hvilken verdensanskuelse osv vår egen bestemmelse av hva islam er og hva den innebærer impliserer for vår egen verdensanskuelse osv og hva alt dette i sum vil innebære for vår virkelighetsoppfatning osv. Hvordan vi definerer islam vil med andre ord bidra til definisjonen av oss selv. Vi ser dette tydelig i ønsket om nødvendigheten av at både muslimer og ikke-muslimer må oppgå i «et nytt v»i i vårt land, et ønske som nødvendigvis vil medføre at vi redefinere oss selv, på de nye premisser som er etablert i og med den store innvandring av muslimer til landet de siste 20 årene.

Det forutsettes i og med dette ønske om tilpasning at begge «parter» ønsker det og er villig til å forplikte seg på det, og dessuten at det er mulig å få det til, dvs at det blir mulig å konstruere en ny virkelighet ved å dekonstruere en forgangen. Det forutsettes at det er i begge parteres grunnleggende materielle og metafysiske eller åndelige interesse å etablere noe fundamentalt nytt, en helt ny, felles «konstitusjon», dette til tross for at den ene partens konstitusjon ifølge den selv er uforanderlig, evig og noe man ikke kan forhandle om med sikte på radikal forandring. (Islam har ingen lære om adiafora!).

En slik forandring vil nemlig på den muslimske side fort kunne oppfattes som et forsøk på undergraving av selve det fundament muslimene er avhengig av for i det hele tatt å kunne eksisterer som politisk agens fra den ikkemuslimske side. For å få gjennomslag for islam, må islam ha politisk tyngde via muslimske verktøy. Muslimene vil oppfatte det slik at man ved å nominalisere/dekonstruere de hellige tekstene også nominaliserer/dekonstruerer muslimene som mennesker.

Nominalismen anses som et dirkete angrep på identiteten og dens nødvendig medfølgende markører. Islam er identitet. Islam er en gang for alle nedfelte virkemiddel, (f eks egne bønnerom, kjønnsdelte klasser, halalmat i fengsler osv osv). Det påligger muslimene «uavhendelige» plikter og ikke bare rettigheter,  mens ikkemuslimene tror de kan bli og forbli komfortable med å forhandle seg frem både til nye normer og nye lover i et evig politisk spille eller i en kulturell lek hvor man foreløpig kan stole på at «flertallet» alltid vil få det som de vil, dvs at demokratiet slik vi kjenner det i dag vil vinne til slutt, og fordi dette tas som en urokkelig selvfølgelighet og en verdi alle mennesker av alle former og slag en dag vil innse utgjør den eneste sanne og rette vei fremover for alle.

Den vestlige elite står dermed overfor en apori eller et reelt dilemma: På den ene siden vil den definere mennesket i samfunnsfagenes kategorier og fremheve muslimens rett til å beholde sin identitet, - dette har vært statens offisielle linje og positive rett siden Gro Harlem Brundtland - , på den annen side vil den kreve at forventingen om forandring innfris, ja, til og med ved å tilby seg ensidig å finansiere denne forandring, som da altså ironisk gjøres til en absolutt forutsetning for at den fredelige sameksistens etableres en gang for alle.

Samfunnsfagene forutsetter at mennesket finner sin identitet i et samspill av krefter de egentlig ikke kan kontrollere eller ha full oversikt over, men som man likevel må forsøke å kontrollere eller forutsi, (statistikk, prognoser). Mennesket er en kamparena mellom arv, tilfeldighet og miljø og lite annet. Det gjelder derfor å konstruere det beste miljøet for disse oss menneskebarn og dette miljøet vil – ideelt sett fra denne «interessegruppen» politiske eller profesjonelle aktører, være helt fritt for de hellige teksters ontologiske og pan-konstituerende betydning.

Men: Mennesket er bare sekundært tekstbetinget, forutsettes det, som et aksiom, noe som ikke kan betviles eller diskuteres sannheten av, - det som er primært, er arven og miljøet, som det blir om å gjøre å manipulere så godt som mulig på et svært så håpefullt universalistisk grunnlag, for alle mennesker er jo - og skal jo og må være og bli – inkludert i idyllen, (illusjonen).

Det man helt har mistet perspektiv for i dette perspektivet, er det vi andre steder på bloggen har tatt til orde for, nemlig at mennesket primært bør defineres som et simultant juridisk og religiøst menneske. Implementerer man et slikt perspektiv, vil dette medføre en høyning både av forventninger til den enkelte og oppvurdering av menneskeverdet generelt i og med at et slikt utgangspunkt automatisk vil forskyve hovedfokus fra arv- og samfunnsmessig betingethet til individuelt ansvar og over mot en kollektiv konsensus om at et frihetsideal faktisk er bedre enn et slaveideal.

Man vil da måtte henvende seg til og appellere til – både verdisynsmessig, politisk og terapeutisk - mer til individet enn til gruppen. Man vil da også måtte henvende seg til enkeltindivider og grupper på en mer direkte – og krevende, for så vidt - måte ved å vektlegge samvittighet og personlige valg og valgmuligheter mer enn på samfunn, på antropologi, psykologi og sosiologi, både som forklaringsmodell, «medisin» og forandringsmiddel. Man vil i forhold til individet fremheve dets eksistensielle ansvar og mulighet på bekostning av sterkt ledende og ladede forestillinger om mennesket sett og behandlet som uforanderlig essensiell natur.

Man vil da – hvis paradigmependelen svinger henimot en slik helhets- eller virkelighetsoppfatning - også lettere kunne se essensen i islam – per se - som system, ja, for at muslimer som enkeltmennesker skal kunne oppdage, se og agere på sine egne eksistensielle muligheter, MÅ islam forutsettes å ha essens, i kraft av selve sin ontologi og vår objektive episteme av denne. Hvis ikke vil færre muslimer enn det vi gjerne vil tro og håpe, ha mulighet for å blomstre og nå sin bestemmelse i sann, autentisk salighet. (Men dog selvsagt ikke slik Jean Paul Sartre taklet denne aporien, ved å underkaste seg en totalitær kommunisme som han måtte ha visst nettopp innebar det motsatte av hans filosofiske hovedtese om at eksistensen kommer før essensen skulle tilsi).



Men tilbake til det vesentlig: Vi må ta en occam her, skjære gjennom, ta tak i den mest nærliggende,  åpenbare og jordnære forklaring, og for å unngå å havne opp som en liten illusorisk prikk i en uendelig rekke fremover og bakover in absurdum, (se med andre ord bort fra høna og egget).



La oss se på hva en tidligere muslim turned atheist sier: 



– Det handler ærlig talt ikke om islam som religion. Det er jeg likegyldig til. Det er mellom deg og din gud. Det vi bør bekjempe er islamsk fascisme, altså politisk islam, sier al Husseini til Berlingske.

Forfatterens kamp er for alle menneskers frihet, kvinners likestilling og utbredelsen av sekularismen som det franske samfunnet er bygget på. Den største trusselen mot disse verdiene er islam som politisk instrument, mener al-Husseini. Derfor er han blant annet imot retten til å bruke hijab i det offentlige rom. HRS



Kommentar: Husseini har åpenbart sett, følt, og berørt - og blitt berørt av - islams essens, enten han nå er nominalist eller realist. Hvis han ikke hadde sett det, ville han heller ikke ha kunne forlate islam for å bli ateist, dvs vantro, ifølge islam selv. Han erkjenner at det eksisterer en kjerne i islam, han forholder seg til islams natur, ikke til en abstraksjon eller en konstruksjon av islam, han forholder seg til funksjonen av de hellige tekstene i islam, tekster som ikke kan skilles fra islams essens. Det er ikke islams «eksistens» han forholder seg til. Han vet at islam proper ikke kan forandres, at islams egne premisser forbyr dette og at islam er forutsigelig. Han vet hva en tvangstrøye er når han ser en, han vet hva som vil skje hvis den blir påtvunget ham. Han ser at essensen er selve forutsetningen for å kunne snakke om islam som instrument.

Husseini ser samtidig den reelle mulighet som foreligger til enhver tid for enhver til å se og bruke islam ved å tolke islam ut fra egeninteresse eller gruppeinteresse. Han ser – for å bruke en metafor -  eller billedlig, islam som en atombombe, kan vi si, som ikke bare foreligger, men foreligger kontinuerlig som en mulighet for bruk og som ikke lar seg avskaffe, selv om muligheten for bruk kan begrenses i betydelig grad. Et verktøy, altså, som vil kunne utløses ved å «trykke på en knapp». Akkurat som sentrale deler av islam kan ligge i dvale i hundrevis av år, kan atombomben ligge i dvale og noen muslimer vil gjøre alt de kan for å holde den der og umuliggjøre bruken av den, dvs la islam og sharia tre i funksjon i sin helhet. Det ligger her altså en essens før det foreligger en eksistens og hvor potensialet er selve essensen. Han ser også at islams eksistens, hvordan islam skal fremtone, beror på et valg, på attribusjon av noe allerede foreliggende, og til sist et valg av instrument og hvordan dette skal brukes. Han ser at det ikke vil nytte å reformere islam, for så lenge tekstene foreligger, og det vil de alltid gjøre, så vil de alltid ligge parat til å dekonstruere reformasjonen, rett og slett fordi det vil alltid finnes mennesker som tolker islam i et rett-troens trosperspektiv, den som vil tilbake til de rene kilder, noe annet er umulig. Det vil alltid innenfor islam finnes grupperinger av jihadister som mener de har en rett og tilsvarende plikt til å «trykke på knappen». De vil, selvsagt, aldri gå med på noen ikke-spredningsavtale av islam, snarer tvert imot. I islam gjelder Allah og profetens befaling om å underlegge seg verden i sin helhet, til enhver tid, før dommens dag.



Det islam sier om seg selv utgjør og markerer islams essens, ikke det vår vestlige elite sier om islam. At muslimer sier at vår religion har en «atombombe» på lur, f eks salafisme, men at de aldri vil bruke den, er i denne sammenhengen irrelevant. Islam som system kan aldri garantere at «atombomben» aldri vil brukes for å promotere islam. «Atombomben» vil nemlig alltid kunne oppfattes av den fromme som selve inngangsbilletten til Paradis eller den allahianske himmel. Og dette er ikke noe vi vesterlendinger kan trøste oss med at «de» ikke egentlig tror på, til tross for at de fleste av oss nettopp går ut fra dette. Vi kan ikke få oss til å tro at noen virkelig kan tro på det. Vi har med andre ord ikke begreper om hva det vil si å tro. Vi har mistet forståelsen, innholdet og betydningen av hva det vil så å tro. (Vi tror vi kan overleve ved kun å vite).

Det er dette vår så altfor lite foraktede elite ikke forstår og ikke tør å ta inn over seg. Ved nominelt å frata islam essens, tar de det eksistensielle valget både fra ikkemuslimene så vel som muslimene, hvorpå alle fanges i en paralyserende felle som avpotensialiserer all motstand mot nettopp islam sett som nødvendig essens.



-

En fransk politiker uttalte følgende i 2010:

"It doesn't matter how many there are," he aded. "The problem is the people who follow Islam; they're somehow in a political party, which has a political agenda, which means basically implementing Sharia and building an Islamic state." her (fra 2010).



Kommentar: Politikerne fokuserer på en ytre side av islam eller hvordan muslimer manifisterer sin tro i det praktiske liv, i sin enklave, i det privatkollektivistiske rom, i et ikkemuslimsk land. De ser ritualene og oppførselen som et ytre tegn på en bakenforliggende indre konstitusjon, en konstitusjon – eller et uforanderlig og en- gang- for- alle -overalt et overordnet partiprogram - , et tegn på en «indre» virkelighet, (som i høy grad impliserer reell og aktiv juss!).

Politikerne ser bare en overflatisk sammenheng mellom tekst og handling, tekst og ritualer, tekst og «partiforpliktelse». De ser seremonier, ritualer som blir utført – alt helt uskyldige sysler som tolkes av politikerne som et helt privat anliggende, et utslag av muslimens personlige eller individuelle gudsrelasjon, - de tror og innbiller seg at den muslimske tro alltid har vært åpen for et Jeg-Du forhold til gud, en arv fra kristendommen.

Men islam vender seg ikke bare innover i seg selv, innover i det muslimske sinn, for å bli der som en isolert størrelse i verden, nei, islam krever ytre manifestasjoner, manifestasjoner som etter guddommelig mandat må trumfe en vantro kultur, en vantro sivilisasjon.

Islam er utadgående og teokratisk, primært, og ikke sekundært «misjonerende» og med et klart guddommelig mandat til eller en guddommelig og udiskutabelt belegg for å utøve vold, med sikte på å utbre islam og gjøre islam supreme, (og det er dette som gjør det berettiget og kalle islam imperialistisk, i motsetning til kristendommen, hvor det ikke fins noe slikt mandat, snarer tvert imot).



Jeg skjønner derfor hvorfor denne franske politikeren assosierer islam med et parti, (og ikke en bevegelse avhengig av ad hoc-manifester eller mer eller mindre klart populistiske programerklæringer og slagord anvendt for anledningen).

Men å se islam som et parti er neppe den vanlige oppfatning av hva et parti er og heller ikke hva islam er. Foreløpig vil jeg likevel si at det kan gi en viss innsikt å kalle islam et parti og da som en operasjonell definisjon av islam proper som et stort og mektig, men foreløpig «usynlig» og parti, et parti in spe, som en gruppering vi ennå ikke har erkjent med en adekvat definisjon og som vi ennå ikke i den tidlige fasen vi er inne i har følt essensen av. Vi mangler rett og slett begrep for hva islam er og hva den innebærer, (selv om vår elite forsikrer oss om det motsatte).

Alvoret i islam har med andre ord ikke gått opp for ennå, selv om vi har hatt nærmere 40 år med stor islamske innvandring til landet. Noen dett alvoret har gått opp for, ser på saken annerledes enn de aller fleste nordmenn, vi kan ett eksempel her, godt illustrert i alvoret Nora Sunniva Eggen

(f. 1966), (avbildet med hijab), legger for dagen. Hun en norsk filolog, med hovedfag i arabisk, arbeider som bibliotekar og stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. Hun klargjør sin femtekolonnistholdning i følgende

ordelag: «At jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges lover fremfor Koranen eller føle en ideologisk lojalitet til Norge fremfor islam, det vil aldri skje.» her . Vi aner her et alvor som ikke har gått opp for oss, ja, aller minst i akademiske kretser. Eggen stiller seg over alle norske partidannelser og islam gir henne rett til det, oppfordrer til det, krever det, her en ingen bønn utenom. Hvis islam skulle komme i flertall her, er det i prinsippet hus forbi med vårt partidemokrati. Hvor lang tid skal det gå før dette synker inne?

Det er ikke uvanlig i akademiske kretser og i MSM at man glupsk godtar følgende bilde:

Ta en kikk på følgende påstander:



-Muhammed så ikke noe problem i å samarbeide med jøder og kristne

-Han forlangte ikke omvendelse, selv ikke av nære venner og medarbeidere

-Han insisterte på at døtre og koner skulle engasjere seg i det poliske og økonomiske

-Han ble trukket inn i blodige konflikter med flergudsdyrkere i Mekka

-Han forbød tortur, gjengjeldelse og drap på sivile

-Hans personlige rettesnor for utøvelse av den religionen han konstruerte bygget på medfølelse, nåde og tilgivelse.

(Påstandene leses ut bl a av en biografi om Muhammed av Tariq Ramadan anmeldt i Klassekampen!).



Førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Trondheim, Ulrika Mortensson, et menneske med tydelig marxistik legning, skriver at boken er en kritikk av "orientalismen" eller det ideologiserte eller vestlige islamstudiet. (Vesten har må vite alltid beskrevet Islam og islamsk kultur på en fordreid og usann måte!) Hun berømmer Nazir Kahn, (bosatt i Norge), som hun anmelder en bok av i KK, for å gi innblikk i det mindre kjente emnet: Koranens kristendomskritikk.

Allerede i begynnelsen av Mortenssons kronikk aner man en fryd over å kunne informere leserne med det «faktum» at Jesus ifølge Koranen "bare" var et alminnelig menneske som Gud valgte ut til profet, ettersom "ikke noe menneske, kan ha del i Guds natur". I motsetning til under Islam "forvandles" imidlertid dette mennesket av de kristne til å bli "den overnaturlige Sønnen", som "tilskrives" delaktighet i Guds natur.

Denne trosforestillingen har dominert vestlig kristendom fram til moderne tid, skriver amanuensisen, - men nå har (endelig!=mitt tillegg) teologer kommet frem til "den eneste rasjonelt forsvarlige forestillingen, nemlig den at Jesus virkelig bare er slik det hevdes i Koranen: En menneskelig profet og ikke Gud".

Kirkens treenighetslære er ikke noe annet en maktutøvelse, ifølge Kahn, og vel også Mortensson. Kristne teologer har konsekvent ydmyket profeten Muhammed og bifalt ufattelig vold så snart anledningen har bydd seg. Dette er den samme arroganse som viser seg i dette at de kristne har gjort Jesus til Gud. (?)



The muslim mind?



Vi har til nå spurt om islam har essens, og vi kan fortsette med å spørre: Har muslimer et sinn? Fins det noe som kan kalles «the muslim mind»? En mental, kollektiv størrelse felles for alle muslimer?

Å besvare bekreftende vil av mange oppfattes som et illegitimt forsøk på å over-generalisere eller nettopp essensialisere muslimene som mennesker og at man da fratar muslimene den menneskelige natur som vi på vår side tillegger oss selv, nemlig som vesener hvis eksistens kommer før vår essens, eller natur. Muslimer puttes i en bås som forteller oss at muslimer ikke kan utvikle seg, foreta frie valg, at de ikke har mulighet for selvrealisasjon og at deres hender og føtter i forsøk på å søke blomstring og lykke er bundet i og med troen og det juridisk bindene trosgrunnlaget selv.

Men det spørs om vi er for redde, for politisk korrekte, som det heter, her. En berømt og høyt respekter forsker som døde bare for noen få å siden, våget å si det slik:

(Først en liten parentes for å sette dette i kontekst: Arnold Toynbee, d 1957: «Den enste måten å rense kristne for den syndige sinnstilstand som dens eksklusivisme inngir dem og den følgesvenn som denne ånd finner i sin intoleranse, er å bryte ned den tradisjonelle tro på at kristendommen er unik». (ibid s 303)

Toynbee er av dem som tror at det fines noe man kan kalle «a Muslim mind». Han - sammen med mange andre – observerte at muslimen (sic.) stiller seg likegyldig til andre ting enn de som direkte angår hans liv i denne verden eller den neste. Og «dette er ikke bare teologisk sett» skriver han. «Det utgjør selve den struktur som det muslimske sinn er laget av». Videre: «Vi kan si at dette er en interessant bok, men på arabisk er det umulig å uttrykke denne ideen … endtatil nysgjerrighet, ment som noe edelt eller flott, kan ikke oversettes tilfredsstillende til arabisk … Den frie, selvbestemmende og selutviklende sjel hindres fra å vandre på sin egen sti, uansett hvor uskyldig denne vandring måtte være, men må tilpasses til skjemaet og mønsteret». «Ideen om at en bok kan være interessant, eller konseptet nysgjerrighet, kan ikke uttrykkes, fordi muslimer som ikke har kunnet nyte godt av vestlig utdannelse lever i en intellektuell tvangstrøye som hindrer utviklingen av evnen til abstraherende tenkning omkring hvorvidt en bok er interessant eller ikke».



Hvorfor er alt dette så problematisk? Jo, fordi vi har vanskeligheter med å skjelne mellom treet og skogen, vi ser ikke skogen for bære trær, som det heter. Vi kjenner en rekke muslimer, de er alle forskjellige, vi hekter oss på personene eller individene og fristiller dem fra det fellesskapet de henter sin forankring i, som de identifiserer seg med, som de kommer fra (og som det under en hvilken som helst himmel er svært vanskelig å skille seg fra for den enkelte troende).



For å si det på en annen måte: Vi naive ikkemuslimer ser ikke at helheten er større enn summen av «delene». Vi ser ikke at enhver muslim er bundet til noe utover og over ham selv sett som individ. (Han relaterer seg til et overordnet rammeverk for sitt og sines liv).

Vi makter med andre ord ikke å se muslimene som «politiske dyr», slik filosofen Aristoteles formulerte det. Vi – eller altfor mange av oss - vil ikke se at muslimene enkeltvis ikke er hyperindividualiserte og isolerte øyer i et fromt vacuum. Vi ser alle mennesker som sosiologisk, psykologisk, antropologisk og «klientaristisk» betingede mennesker og dette er vår paradigmatiske forestilling om hva predistinasjon er.  Not so in islam proper.

Vi får oss ikke til å tro at muslimene mer er juridiske og religiøse «dyr» enn «politiske» dyr, dvs at de hver enkelt holdes til ansvar personlig overfor en høyere instans – og ikke til et kollektiv av høyst ugudelige mennesker som i et slags solidarisk ansvar svarer overfor denne instansen. Hva de tenker og gjør knyttes og knytter seg ansvarsmessig til noe objektivt, noe som bokstavelig talt ligger utenfor dem selv, - til deres skriftlig åpenbarte konstitusjon - , ja, vi kan kanskje si at virkeligheten og sannheten for muslimene eksisterer utenfor dem selv, analogt til hva filosofen Platon sier om ideene, som utgjør den sanne virkelighet.

Muslimen kan sies å være opplært til begrepsrealisme, en realisme de har internalisert fra barndommen av. Vi ikkemuslimer i Vesten i dag anser oss derimot som nominalister uten at vi merker det. Vi tror sannheten finnes i subjektiviteten og at virkeligheten og sannheten er slik vi selv skaper eller konstruere den, (i flukt med postmodernismen). Vi – hver enkelt av oss, som de individualister vi er - har tiltatt oss posisjonen som Fiat: Bli og det blir slik vi vil! (Sannheten ligger i oss selv! Og vi ser ikke hvor håpløst og farlig dette er! Vi makter ikke lenger å forstå at sannheten kommer utenfra og at vi ikke kan øse den frem eksklusivt fra vår indre kilde, vår indre gnist, i alle relasjoner og situasjoner og i all evighet).



Det moderne vestlige menneske har aldri vært nærmere å gjøre seg selv til gud enn nå, helt uten tanke for at dette er det største hovmod og derfor også den største synd og selve den synd man i store deler av kristendommen faktisk betinger selve grunnsynden, arvesynden, som vi altså nå repeterer i og med at vi alle forsøker å gjøre oss til sekulære godhetsapostler, troende eller ikke, nesten feilfrie, nesten ufeilbarlig og samtidig helt ut uangripelige, uten å se at dette faktisk utgjør hele syndekatalogen, slik den er formulert i kriken.

Vi har erklært oss selv som syndefrie og dermed til Gud, som er den eneste som kan tilgi synd. Vi tenker mer likt muslimene om dette enn vi er klar over: I islam fins ingen arvesynd. Islam stiller dermed med en fordel som gjør det lett for islamsk misjon eller markedsføring og selvpromotering. Vi tror til og med at islam er overlegen og bør foretrekkes fremfor en ortodoks kristendom som liksom tviholder på synden for å kunne beholde makten og påvirkningsmulighetene ved å skremme med syndens følger. I islam fins ingen arvesynd eller allmennmenneskelig grunnsynd, intet dramatisk og avgjørende fall from grace. Implikasjonen at Allah da ikke er en hellig Gud, siden Allah ikke hater synden og kan nærme seg den, forbigås med letthet. (Det fins syndere i himmelen!) Vestens gud i dag har mer til felles med Allah enn noen synes å ane. (Se for øvrig om essens her og om Allah er ikke hellig).



Vi nærmer oss nå det som skulle være hovedfokus for denne postering, og serverer følgende forrett: (Fra John Laffin, The Dagger of Islam s 27 ff 1979): «En ortodoks muslim, Jamali, hevder muslimske land burde være ettparti-stater og ut fra muslimske standarder er dette logisk. Tanken er den at hvis det finnes ett rettferdig parti, så følger det i islamsk tenkning da logisk at andre partier må være urettferdige og at de derfor ikke har noen eksistensberettigelse. Et konseptet om at det kanskje kunne finnes flere enn ett rettferdig parti, er helt uforståelig for The Muslim Mind)».

Vi tar her, før vi går videre, med en innsikt det kan være verdt å ta med seg: «Vesten er ikke engang halvt innforstått med hva frasen «Allah vet» innebærer og hvor karakteristisk den for muslimsk tankegang i det store og hele. Frasen kan brukes i alle situasjoner og er en lettvint måte å unngå å svare på, og å unngå å ta en beslutning på og dermed (et middel for) å kunne unngå å miste ansikt eller komme seg ut av vanskelige situasjoner».

 (Hvordan oversette mind? forresten: Sinn, sinnelag, Selv, type, personlighet? Synonymer til sinnelag kan være gemytt, humør, lynne, temperament. Mrk: En type av flere typer må ha en konstituerende eller transcendert eller transcenderende type, en urtype, en form eller et slags ideal. I kristentroen skal vi ha Kristi sinnelag, og dette betyr ikke etterligning: «La samme sinnelag være i dere som var i Kristus Jesus.» Filipperne 2,5. Vi skal ikke bare skal ha Jesus som forbilde, slik muslimene skal ha Muhammed som forbilde. Vi skal ha det samme sinnelag som Jesus, og det skal være i oss. Det dreier seg ikke om etterligning eller foredlingsbestrebelser. Jesu sinnelag viser uselvisk kjærlighet, uselvisk sinn).



Vi spør: Kan islam betraktes som et politisk parti? Vi tenker her lokalt, altså på islam som ett parti i lille Norge:



«Partiet Islam» i Norge er ikke et registrert parti med åpne medlemslister og med et demokratisk vedtatt partiprogram slik andre norske partier har.

Islam oppfattes foreløpig bare som et mer eller mindre løst et ideologisk overbygg over tenke- og handlemåter som ennå ikke affiserer samfunnet rundt, annet enn som euforiskapende exotika, men ikke som et religiøst fundament som forplikter – på død og liv - og som det ikke er mulig å forhandle om.

Islam – som religion eller ideologi (politikk) eller begge deler - , er derfor i høyeste grad virksom, og da virksom med tanke på en fremtid, som, ifølge de hellige tekstene selv, med nødvendighet innstilles på bevisst fokusering mot fremtiden. Skal vi først tenke islam proper, må vi tenke fremtid, (hvilket gjøres, selvsagt, men ikke alltid like godt fundamentert i innsikt i hva islam er i seg selv).



Islam er likevel det største «partiet» i Norge. Det har mellom 100 – 200 000 velgere som ikke har valgt dette partiet selv, men som er født inn i det – bortsett fra konvertittene som det blir stadig flere av her i landet, for tiden ca 1000 hvert år. Om 10 år vil antallet konvertitter til islam sannsynligvis være oppe i mellom 5-10 000 årlig.

Om 20 år vil islam  - som politisk blokk - være et mer eller mindre integrert fundament for all politikk her i landet, ja, for hele tenkemåten og hele det judeokristne verdigrunnlaget, ikke bare for brøkdeler av all politikk på visse områder. Nei, alle politiske strategier, all politisk tenkning og alle politiske beslutninger og partiprogram vil måtte fattes og utarbeides innenfor islams moralske og praktiske grenser.

På alle samfunnsområder vil islam være det primærgrunnlag alle nye holdninger, alle nye normer og væremåter og verdipreferanser må tas ut fra. Det vil ikke være ett eneste samfunnsområde hvor hensynet til muslimene og islam ikke vil ha høyeste prioritet og hovedsakelig måtte komme i første rekke. For vi tør ikke annet. Vi er dessuten bundet av en matematisk forståelse av hva likhet og rettferdighet er: Alt og alle må veies i denne millimetermoralens vektskåler i alle situasjoner overfor alle. Vi tror virkelig at vårt fundament ikke kan være bedre enn deres fundament. Det er blitt den største synd å tro at noe er bedre enn noe annet. Å mene noe annet betyr at vi er intolerante og intolereranse er nå da også den største synd.



For å ta noen spredte eksempler: Sykehusene vil ha separate avdelinger for vantro, dvs ateister og kristne. Flertallet av sykehuspersonalet og personalet i helse og sosialvesenet vil være muslimer. På universitetene vil ofte flertallet i ledelsen og styre og stell og flertallet av studentene være muslimer. Bankvesenet vil for store deler ha rettet seg etter sharialovene med alt hva det betyr. De fleste, eller veldig mange, poliser vil være muslimske, et flertall av domstoler vil i alle instanser bekles av muslimer og det er opprettet særdomstoler for kristne sammen med ateister, for å kunne tilfredsstille sharia. De fleste idrettslag vil til tider og på ulike steder være dominert av muslimer, men idrett vil ikke være en prioritert oppgave på sikt. Forsvaret vil ha delt ledelse, og nordmenn kan fortsatt tjenestegjøre i høye grader, fordi de ennå nyter en viss fordel idet de sitter på ekspertise som trengs. Skoleverket vil være oppdelt etter kjønn. Et flertall av lærere vil nekte eller forsøke å begrense sine elever undervisning i kristendom og allmenn religionshistorie. Visse kommuner vil ennå ha rett til å gi skjenkebevillinger og det vil finnes lommer i de største byene hvor alkohol er tillatt og hvor det kan drives nattklubber, men det vil være sjeldent å se en full nordmann i sentrum av byene. (De drikkfeldige vil kanskje være plassert som egen gruppe i spesialkonstruerte drabantbyer og kanskje ha lov til å brenne og brygge selv, på eget ansvar?). Alkoholist- eller rusomsorg vil bli nedprioritert.

Alle vedtak fattet av myndigheter som på en eller annen måte vil stride mot islams grunnleggende teser, vil måtte oppfattes som tolerante unntak fra den islamske trosbasis. Nordmenn i sin alminnelighet vil få æren av å bli behandlet med den største respekt og med minst mulig nedlatenhet og forakt. De kristne kan forvente seg en respektabel behandling av muslimske byråkrati og myndigheter, en respekt man vil si er bygget på gjensidig beundring (eller frykt for hellige skrifter). Og frykt. Gjensidig frykt, på tvers av delelinjer både innenfor islam selv og i forhold til de vantro, både kristne og ateister. Det vil være opplest og vedtatt at man ikke skal ha noe nytt Libanon i Norge.

Ateister og andre vantro vil få stadig mindre innflytelse i politikken og følgelig stadig mindre å si og mene om sine hverdagsproblemer. Om 60 år vil vi muligens få se offentlig pisking både av kvinner og menn pga utroskap mot islams lov og hender som kuttes av for tyveri av en viss alvorlighetsgrad. Vi kan ikke helt usannsynlig få se homofile bli hengt opp i store heisekraner på Youngstorget eller på bakken utenfor Akershus festning i hovedstaden. Men alt dette kommer an på i hvor høy grad Norge vil bli dratt inn i større verdensomfattende konflikter og på hvor godt eller dårlig det går med oss økonomisk fremover.



Men vent litt – var ikke islam et parti?

Selvfølgelig ikke, vil de fleste si, - i dag. Men vent enda litt: Fins det ikke partier i islam? Jovisst, muslimer er uenige og forventes å være det, både av Allah og av profeten, som forresten er død. Muslimer, som alle andre mennesker, kommer til å være like uenige i nærmeste fremtid som alle andre mennesker til evig tid har vært og kommer til å være så lenge verden står. Muslimer vil kunne si at det fins ulike veier for å nå den samme destinasjon, akkurat som kristne og ateister og andre vantro vil kunne si det. Muslimer seg imellom vil danne partier, men dette betyr ikke at de ikke må og vil tenke og agere utfra ett og samme grunnlag, nemlig islam. (At muslimer kan velge ulike teknisk-økonomiske lover og metoder for å nå de samme målene, er selvsagt).

Islams grunnlov er og må være islam proper som overordnet partiprogram til enhver tid, som moderpartiet for alle andre partier, både innen og utenfor islam. Alle partier utenom islam proper, sett som overordnet partiprogram, blir å betrakte som en slags irriterende, men dog tolerable ungdomspartier, og islam som sådan vil være den plattform som alene kan holde muslimer sammen og gjøre dem sterke og innflytelsesrike. Muslimer vil slik sett da også på sin side se alle andre politiske partier på Stortinget som ett, eneste parti, et parti med helt distinkte trekk, i og med at disse partiene ikke vil se den islamske konstitusjon som overordnet.

Islam som parti må i dag ses på som et konstituerende fundament som det ennå ikke har vært mulig å realiserer av og for for «de fromme».

Islam kan sammenlignes med spillereglene f eks i sjakk, og hvor det er disse reglene som setter premissene for selve spillet. Reglene er usynlige, underliggende eller tilbakenforeliggende for selve spillet, selvobejktiverende størrelser, en kraft med personlig, dog abstrakt, virkende agens. For sjakk er ikke sjakk uten reglene for sjakk, og personene som spiller spillet, for sjakk er jo som et spill med en egen essens, en egen natur, som skiller spillet fra alle andre spill, samtidig som spillet på en måte er det samme hver gang. Det er de usynlige, underliggende, reglene som dikterer et hvert utfall av hvert enkelt av alle enkelte sjakkspill, spill som alltid er nye og som aldri kan gjentas, og som alltid må forandres, til tross for at reglene som konstituere spillet aldri kan forandres, akkurat som islam, som bygger på en uforanderlig «grunnlov» gitt av det muslimene betrakter som Gud, med stor G. 

Muslimer har dermed et mer fast og mer solid partiprogram enn det de andre demokratiske og judeokristne politiske partiene har. Disse bygger også på et grunnlag som står sterkere og klart over  Norges Grunnlov, som jo er diktert av det judeokristne grunnlaget, et grunnlag som muslimene selv, ifølge islam, foreløpig både kan og må underlegge seg, før de blir sterke nok til å etablere islam proper, noe de er religiøst forpliktet til på et grunnlag det ikke kan forhandles om. Men dette er noe våre politikere av i dag ikke aner noe om.

Grunnen er ganske enkel og det er at Grunnloven med letthet kan forandres og tilpasses tiden, mens islam bygger på Koranen som aldri kan forandres. Koranen trumfer vår Grunnlov, og dette er et faktum hverken muslimer eller ikkemuslimer kan benekte. Islam er så avgjort da heller ingen bevegelse og man kan spørre om det er lurt eller i det hele tatt mulig å danne en motbevegelse i landet mot islam -  se her på bloggen – for det har jo vist seg at et en-saks-parti er et umulig prosjekt, jfr Patriotene, som endte med oppløsning etter kort tid.

Hva det lille demokratiske Norge foreløpig ikke ser er, at islam i seg selv som religion ikke annet er enn ETT eneste stort parti med en egen Grunnlov og helt spesielle, grunnleggende og uforanderlige lover, forskrifter, regler og normer som adskiller seg fra all omverden på en helt grunnleggende tragisk og nødvendigvis på sikt, konfliktskapende måte.

At det fins toneangivende muslimer i SV og muslimer i FrP forandrer ikke noe på denne saken. Islam er i sitt vesen ett eneste stort politisk parti, om ikke formelt og selvregulert som et parti slik vi vanligvis tenker oss i dag. Islam – som religion - har den samme funksjonen som et politisk parti har og denne funksjonen vil bli tydeligere jo flere muslimer det bor her i landet. Islam som funksjon kan dermed sies å innebære islam som et parti.



At det fins muslimer til og med i KrF, synes å tjene til å berolige det norske folk mer enn noe annet. Man tenker at islam ikke er noe verre eller farligere enn KrF. Men dette er selvfølgelig en illusjon, en illusjon folk flest vil finne det nødvendig å leve med i minst 20 år til, i frykt for realiteten, nemlig den at islam er totalforskjellig både fra kristendom – og all derivert velferdssosialisme, som ikke er noe annet enn den ufravikelige kristne ide om og plikt til solidaritet med de fattige.

(Håkon Lie fortalte: Arbeidere fra alle samfunnslag kom på møtene våre og ville høre de gode nyhetene – dvs. ”the gospel truth” – et klart lån, eller rov, fra kristen teologi).

Vi går og innbiller oss at siden det fins muslimer i alle partier, så er islam i sitt vesen like demokratisk som oss, dvs slik ”vi har utviklet oss” innenfor det judeokristne området og at islam derfor umulig kan betraktes som et parti. Men dette er selvfølgelig ikke tilfelle, slik vi har forsøkt å belyse ovenfor, selv om også stornaive og velmenende muslimer nettopp i all sin seriøsitet tror og bygger på denne ønskedrømmen, -  foreløpig - , for det er ikke bare den moderne sosialdemokratiske kristenverden som vil bedras, det gjelder også for muslimene, som jo også er mennesker like gode som noen, både overflatisk sett og på bunnen, egentlig. Hadde de bare ikke stått i fare for å bli tvangsformet i sinn og skinn av psykopater som vet å manipulere muslimer med sin egen tolkning og versjon av islam. (Noen prominente muslimer tror at Norden faktisk allerede er et islamsk Paradis på jord! Man skulle nesten tro at Norden har islam å takke).

I den skjære humanisme- og i optimismes navn -  håper og tror hver enkelt av oss - uavhengig av tros og verdigrunnlag - på en evigvarende og rettferdig fred, og en stadig mer selvtilpassende og naturlig fordragelighetsutvikling for alle og enhver til evig tid her i landet, spesielt i vår tid, hvor farene truer fra alle kanter, fra prekestoler og manglende sådanne til et eksistenstruet ozonlag.






Sluttord, inkl. en viss oversikt over partitilhørighet mm i landets befolkning for noen år siden. Om oversikten gjenspeiler forholdne i dag, skal jeg ikke ha sagt for mye om, men situasjonen i dag sammenlignet med situasjonen for ti år siden, er ikke vesensforskjellig, vil jeg tro:



Vi har mange partier i Norge, kanskje altfor mange, vil noen si. De hadde også altfor mange partier i Tyskland i mellomkrigstiden, vil noen si, og noen gjorde noe med det, dvs. de fleste tyskere, og dermed fikk Hitler nærmere 100% tilslutning i et demokratisk valg.

Det var gjort på utrolig kort tid, fra ca 1920 til 1933. 7 hele år, altså. Ting kan edre seg utrolig rask i det større politiske perspektiv, men konsekvenser bare de færreste er i stand til å forestille seg.



Det vil ta noen år mer i Norge før Islam blir det største partiet i Norge enn det tok i Tyskland å gjøre nazipartiet til største parti, men det vil ikke ta mange å før islam faktisk og i praksis, i kraft av sin «usynlige» funksjon, blir det største partiet i Norge. Partiet ISLAM vil imidlertid neppe noen gang bli formelt etablert. (Men det vil likevel eksistere to formaliserte islamske partier side om side, nemlig shia- og sunniislam. (Shia betyr simpelthen parti på arabisk).

Men vent en halv? Er ikke – som vi har antydet - Islam allerede det største parti i Norge?

«Partiet Islam» har over 120 000 – noen vil si 200 000 medlemmer – i form av muslimer - en medlemsmasse som ingen av de andre norske partiene kan måle seg med. Slik sett har Islam allerede vunnet, altså lenge før 2029, som er det året man på eksperthold mener vil komme til å bli det magiske året hvor ”vinden snur” og tingenes tilstand vil endres for alvor og for all fremtid for alle nordmenn, både gode og dårlige.

Dette med Hitler vil imidlertid ikke skje igjen, sier de aller fleste. Det er for grusomt i tanken til å kunne skje igjen, det kan ikke være sant at sånt kan skjer lenger – hos oss fredelige, og det kan ikke skje med oss som ikke bare vil alle vel, men som i tillegg og til hele verden for å se: Gjør noe med det.



Generelt: Vi er mer enn glade for å kunne dele rikdommen med andre. Det skulle bare mangle. Vi ser det av våre velferdsordninger, vår innvandringspolitikk og våre fremtidsvisjoner: Den multikulturelle idyll som om ikke lenge vil avløses av det perfekte samfunn, og om ikke helt perfekt, så i hvert fall så perfekt som mulig, ja som overhodet mulig. Nordmenn drives av en naiv drøm om det perfekte samfunn, men det nordmenn ikke forstår er at muslimene også drømmer om det perfekte samfunn og dette islamske samfunnet er alt annet enn det perfekte samfunn nordmennene drømmer om.

Men hvem er det her i samfunnet som motarbeider det perfekte samfunnet, eller ideen om det, og som arbeider for å umuliggjøre denne ideen?

Jo, det er, i idyllistenes øyne, alle som ønsker at staten ikke skal overtas av kommunister, fascister, kristne og muslimer. Disse tilhører ulike partier som vil bruke litt varierende demokratiske og ikkevoldelige metoder for å nå målet.

Alle som motarbeider forsøk på å redusere vekten og betydningen av det multikulturelle prosjekt, - og som arbeider aktivt for å forhindre den uunngåelige islamske dominans – på sikt - i dette bildet - blir imidlertid ofte kalt fascister av alle de som vil tilhøre ”de perfekte”, jeg kaller dem idyllister og utopister.



Hvordan vil så den politisk-praktiske virkelighet arte seg de neste 30 årene?

Vi vil få se en stadig tydeligere polarisering hen imot to større mer eller mindre klart egendefinerte politiske blokker samtidig som mellompartiene vil pulveriseres sakte men sikkert. Sp vil dø ut i takt med avfolkningen av bygdene og vil aldri makte å suge til seg muslimske velgere, som allerede nå nesten er ikkeeksisterende i partiet. Muslimer er en by-befolkning, ikke en landsbybefolkning her i landet. Byene vil bli de sentrale kampområder.

Sosialistene er de som i stadig større grad vil bli avhengig av muslimske velgere. Men samtidig vil stadig flere sosialister gå over til høyrefløyen i det politiske landskapet, nettopp fordi man vil se og ta inn over seg at den islamske fare er reell. Noen sosialister vil derimot med åpne armer jobbe sammen med muslimene for å bringe kapitalismen i kne samtidig med at de bare så inderlig vel ønsker og tror at de endelig en dag vil oppleve kristendommens og kirkens siste dager. Deres arbeidshypotese er at islam - ganske riktig, for øvrig -  er en ateistisk politisk ideologi som en vakker dag vil erkjenne at den egentlig er marxistisk i sin kjerne. Sosialister som mener dette vil arbeide ut fra dette som de tror er en selvinnlysende sannhet, helt til de selv feies av banen av realiteter som de aldri i dag – for å si det sånn - vil kunne forestille seg var til og eksisterte.

Selve cruxet er at Islam er en Konstitusjon, en grunnlov altså, og det attpåtil en grunnlov som står over den norske grunnloven. Islam er dermed gjennompolitisk. Islam er ett eneste stort parti, og dette til tross for at muslimene selv er uenige om mangt og mye, også om helt konkrete politiske veier fremover. Det hjelper bare ikke, for islam er islam og kommer til å bli islam.



Det er dette mange i dag ikke forstår og ikke vil forholde seg til eller ta inn over seg. Det ser ut til å være for skremmende, både for lek og lærd.




Medlemstallet i norske partier har gått kraftig ned de siste tiårene, som eksempel har Arbeiderpartiet hatt en tilbakegang fra 128.000 medlemmer i 1990 til litt over 53.000 i 2001, mens de tilsvarende tallene for Høyre er fra 146.000 til 62.000 (Heidar og Saglie 2002: 32-35). Valglovutvalget ser denne utviklingen som et argument for at velgerne bør gis større innflytelse over person-utvelgingen:

For det andre må reformen [forslaget om økt velgerinnflytelse] ses på bakgrunn av at en stadig mindre del av befolkningen er partimedlemmer. Dette kan bety at stadig færre er med på å bestemme hvilke kandidater velgerne har å velge mellom (NOU 2001:3: 22).

Utvalgets egen drøfting viser imidlertid at en slik konklusjon kan diskuteres, slik de følgende sitatene fra innstillingen demonstrerer. Det vises til at den vanlige oppfatningen er at det er vanskelig å se klare konsekvenser for partienes stilling av velgerinnflytelse over personvalget, men siterer også en dansk forsker som hevder at økt velgerinnflytelse svekker partiene, siden en grunn for å være partimedlem faller bort:

... Lars Bille (1992) ... mener å se en negativ sammenheng mellom det økende innslaget av personvalg i Danmark, og nedgangen i antall parti-medlemmer. Personvalget skal ha overført makt fra partimedlemmene til velgerne, og således gjort det mindre interessant å opprettholde partimedlem-skapet (NOU 2001:3: 158).

Endelig viser utvalget til hvordan medlemstapet truer partienes stilling, og at partienes viktige rolle i et demokrati ikke kan overtas av andre:

Det største problemet for partienes framtid er det krympende antall medlem-mer. Et samfunn uten politiske partier vil etterlate seg et demokratisk vakuum, siden partienes oppgaver ikke kan overtas av andre (NOU 2001:3: 70).

Det siste resonnementet, sammen med det andre i den grad det har gyldighet, kunne tilsi at ordningen for personvalg ble utformet slik at partienes rolle ble styrket snarere enn svekket, det vil si den motsatte konklusjonen av hva utvalget ender opp med å foreslå.



Basert på partilistene er regjeringspartiene markert større enn alternativet SV, Ap og Sp, slår professor Lars Svåsand ved Institutt for sammenliknende politikk fast ovenfor Nationen.

Mens de rød-grønne valgkameratene mønstrer drøyt 85.000 medlemmer, er Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti et hode foran med sine 91.000 medlemmer. Begge blokker krymper imidlertid. For et drøyt tiår siden samlet Arbeiderpartiet og Høyre hver for seg rundt 90.000 medlemmer. Det er også verdt å merke seg at Fremskrittspartiet har gått forbi Senterpartiet når det gjelder betalende medlemmer.

Imponerende mange betaler sin kontingent til partiene. I diskusjoner med ”mannen i gaten” får en ofte følelsen av en betydelig politikerforakt. Mange gir signal om at de er lei politikerne som lover og lyver. Det kan være at skribenten vanker i feil omgangskrets, oppgittheten over politikerne slår ikke kraftig ut på medlemstallene, i hvert fall ikke ennå. Det er imponerende at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har 91 000 medlemmer. Det er også godt gjort av Fremskrittspartiet å passere 20 000 medlemmer. her

--------------------



Av dei 4 799 300 personane som budde i Noreg 1. januar (årstall ikke kjent), var 303 000, eller 6,3 prosent, utanlandske statsborgarar. Talet på desse voks med 36 700 i 2008, den største auken nokosinne. Dei polske statsborgarane utgjer no den største gruppa.

65 prosent av dei utanlandske statsborgarane har eit europeisk statsborgarskap, snautt 20 prosent har eit asiatisk statsborgarskap og 9 prosent eit afrikansk. I alt er det personar med 185 forskjellige statsborgarskap busette i Noreg.

Det er særleg inn- og utvandringar, men òg overgang til norsk statsborgarskap, som fører til endringar i talet på busette med utanlandsk statsborgarskap. Overgang til norsk statsborgarskap krev normalt ei viss butid i Noreg. Frå midten av 1980-åra har det vore ei stor overvekt av ikkje-europeiske statsborgarar blant dei som har søkt om og fått norsk statsborgarskap. Til dømes er nesten alle innvandrarane frå Vietnam norske statsborgarar, medan det berre er eit fåtal av dei som har kome frå Sverige som har skifta statsborgarskap.

Polske statsborgarar er største gruppa

Talet på polske statsborgarar auka mest i 2008, slik det har vore kvart år sidan 2004. Det var ved årsskiftet 39 200 polske statsborgarar busette, 12 400 fleire enn førre året. Svenske statsborgarar utgjer den nest største gruppa (32 800), følgt av danske (20 600) og tyske (18 900) statsborgarar. Dei gruppene som auka mest, var polske, tyske, svenske og litauiske statsborgarar. Nokre få grupper hadde nedgang, og nedgangen var størst blant dei med pakistansk statsborgarskap (265 færre enn førre året).

Kor held dei til?

Det var flest utanlandske statsborgarar busette i Oslo og Akershus. I desse fylka stod dei for høvesvis 12 og 7 prosent av folketalet. 36 prosent av alle utanlandske statsborgarar i Noreg budde i desse to fylka. I Rogaland og Buskerud var òg om lag 7 prosent av dei busette utanlandske statsborgarar. Fylket med den største veksten i talet på utanlandske statsborgarar var Oslo, der det budde noko over 7 800 fleire 1. januar 2009 enn ved førre årsskiftet. SSB - folkemengde



Selve cruxet er at Islam er en Konstitusjon, en grunnlov altså, og det attpåtil en grunnlov som står over den norske grunnloven. Islam er dermed gjennompolitisk. Islam er ett eneste stort parti, og dette til tross for at muslimene selv er uenige om mangt og mye, også om helt konkrete politiske veier fremover. Det hjelper bare ikke, for islam er islam og kommer til å bli islam.



Det er dette mange i dag ikke forstår og ikke vil forholde seg til eller ta inn over seg. Det ser ut til å være for skremmende, både for lek og lærd.



Bare dette er illevarslende i seg selv. Derfor: Vi bør diskutere Norges fremtid i lys av islam som en eneste stor samlet politisk blokk - på tross av konkret uenighet muslimen imellom. De er mer enige enn uenige og mer like enn ulike sett i et større perspektiv.



Å spørre om islam er et politisk parti, kan virke uskyldig nok. Men spørsmålet har lenge ligget i luften og det ble laget en youtube film om dette. Filmen er nå tatt ned med begrunnelsen at youtube’s vedtekter var brutt.

Spørsmålet er med andre ord betent og noen krefter ønsker tydeligvis at spørsmålet helst ikke blir stilt. Islamofobi?

Liste over islamske partier:
muslimer foralter arbeiderpartiet i Nederland og danner nytt parti

islamsk parti etablert i Australia, Selve cruxet er at Islam er en Konstitusjon, en grunnlov altså, og det attpåtil en grunnlov som står over den norske grunnloven. Islam er dermed gjennompolitisk. Islam er ett eneste stort parti, og dette til tross for at muslimene selv er uenige om mangt og mye, også om helt konkrete politiske veier fremover. Det hjelper bare ikke, for islam er islam og kommer til å bli islam.

Det er dette mange i dag ikke forstår og ikke vil forholde seg til eller ta inn over seg. Det ser ut til å være for skremmende, både for lek og lærd.

Bare dette er illevarslende i seg selv. Derfor: Vi bør diskutere Norges fremtid i lys av islam som en eneste stor samlet politisk blokk - på tross av konkret uenighet muslimen imellom. De er mer enige enn uenige og mer like enn ulike sett i et større perspektiv.

Å spørre om islam er et politisk parti, kan virke uskyldig nok. Men spørsmålet har lenge ligget i luften og det ble laget en youtube film om dette. Filmen er nå tatt ned med begrunnelsen at youtube’s vedtekter var brutt. her
Sprøsmålet er med andre ord betent og noen krefter ønsker tydeligvis at spørsmålet helst ikke blir stilt. Islamofobi?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar