søndag 10. januar 2016

Selbekk, Bondevik, Støre og Stoltenberg - historiske lærepenger



Jeg går ut fra at Dagsnytt 18 hvor Selbekk, Skarstein i VG og Kjell Magne Bondevik «duellerte» over om hvorvidt det var riktig eller galt å trukke Muhammed-karikaturene i 2006 er kjent. Se denne siden her Og lydopptak: her

Her er en aldri så liten analyse, med en del utfall, som ikke bør tolkes helt bokstavelig, via eminenciae eller i sin fulle fylde, men mer analogt, idet Bondevik fortsatt jo er et menneske blant andre mennesker blant oss, "and still walking":


Bondevik gjorde en utrolig flau figur i Dagsnytt 18 for et par dager siden. Han var selvsagt veldig FOR at Selbekk skulle ha lov til å håne profeten så mye han ville og det som hellig er, i islam. Han forstår neppe at dette er ensbetydende med å anklage Selbekk for brudd på rasismeparagrafen, Strfl 135. Som han altså da ugyldiggjør, ved at han gjør Selbekks "hån" fullt lovlig, om enn ikke klok.


Bondevik har latt seg utpresse. Men han lever og ånder tydeligvis i fornektelse. Han lever i den villfarelse at islam betyr fred og ingen ting annet, entydig, - og endimensjonalt!

Synd at Bondevik ikke skjønner sitt eget beste, enn si: Sin nestes beste. Vårt land og vår kulturs beste. Ja, vår sivilisasjons beste. Han har gjort seg til et «kryp». Bondevik vet ikke engang sitt eget og hans neste nest beste.
 Vi har en plikt til å fornærme, for hvis ikke, kan vi si farvel ikke bare til Norge, men til Vesten, ytringsfriheten og friheten, pluss menneskeverdet, og i tillegg: Farvel til Gud, den judeokristne Gud.


Hvorfor plikt? Jo, den følger av den selvskrevne og selvinnlysende plikt pressen har til å verne om, forfekte, forsvare og BRUKE ytrings- og pressefriheten, dvs det frie ord, og de frie ord og menneskers meningers mot.

I retten til ytringsfrihet ligger det dermed en plikt til å håndheve dene retten og erlegge betalingen for å kunne benytte denne retten – eller dette privilegium, og denne betalingen må da være å utvise et Mot eller den COURAGE som skal til, for å vise at man er denn retten verdig, og at man evner og vil bruke den på de premisser frihetens kontekst setter.


Og dette motet, eller denne evnen eller selvforståelsen - innebærer nettopp motet til å krenke, fornærme og håne. For det er medias plikt å avdekke sannheten og påpeke og kritisere tilsløringen av den. Ytringsfriheten krever at sannheten – alle typer av sannheter på alle livsområder – kommer på bordet og blir belyst. Og hvis media og presse går krokveier her og forsøker å dekke over, fordreie eller manipulere, vel, så misbrukes det oppdrag den er gitt og som den har til låns uten å måtte betale for det, - annet ved å utvise det mot etc som skal til.


«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», sier Ibsen og denne innsikten er god å ha med seg gjennom livet. Sannheten skal ikke alltid nevnes, den kan ødelegge enkeltmennesker, særlig gjennomsnittsmennesker, hva det nå innebærer. Men media og presse skal ikke tenke slik at de henvender seg til gjennomsnittsmennesker med spesielt behov for beskyttelse, snarere tvert imot, for hvis det gjøres, gjør man seg selv og sannheten en bjørnetjeneste, en «tjeneste» som før eller siden ender i tyranni, for den nedlatenheten og den undervurderingen som ligger i dette, vil til slutt innhente en og ødelegge og undergrave selve samfunnsansvaret og selve oppdraget, ja, meningen med det hele. «Tar De sannheten fra borgerne, så tar De ikke lykken fra dem med det samme, nei, man bevisstgjør i stedet, slik at reelle valg kan treffes og våre interesser som nasjon, kultur og sivilisasjon kan sikres med tanke på videre sikkerhet, skjønnhet og blomstring.


Det må ikke bli som Douglas Murray skriver, nemlig at «today it has indeed become brave and controversial to report the facts. Thinking aloud about any of the repercussions of those facts, however, remains the pursuit only of a madman». Det må ikke bli slik medias jobb ikke så mye å rapportere om fakta, men å megle mellom hensynet til publikum og egen frykt: « …. their job is not so much to report the facts as to negotiate between the facts and their fear over how the general public might react to those facts». For da er vi ille ute. Dessverre blir denne tendensen bare sterkere og sterkere, ser det ut for. Det er urovekkende, spesielt hvis politikere blir pådrivere og sender signaler som kan forsterke trenden, akkurat som Bondevik gjør, når han trekker Selbekk ned i søla. Det samme gjelder Støre og Stoltenberg, de har ikke mye å skryte av når det gjelder hva de sa og gjorde i 2006, dere ettermæle har allerede stygge pletter, (se under).


Den viktigste forutsetningen for at media og presse skal unne utøve sin funksjon på en tilfredsstillende måte, er at de som jobber i denne bransjen kjenner sin identitet og sin tros eller sitt verdisyns forankring, at de har et trygt anker i det metafysiske eller åndelige fundament.. Uten denne qualifieren er alt tapt. I dagens bilde, kan man dessverre lett få det inntrykket at identiteten er svekket eller forpurret i forhold til tidligere. Det er kommer inn fremmedelementer som gnager på verdifundamentet, og vi er inne i en prosess som gjør oss alle litt usikre på hvem vi er og som gjør ute av stand til å svare på dette spørsmålet, uten å dumme oss ut og komme med helt ukloke forklaringer og forsøk på definisjoner.


Presse og media – ja, hele akademia og alle intellektuelle i vår kulturkrets - skal ikke la seg blidgjøre, ukritisk overtale, berolige eller kjøpe, for hvis den gir etter for press, er den korrupt og da motarbeider den sin egen funksjon og det samfunnsansvar og det samfunnsoppdrag den har og som den har tatt på seg og som den er ansvarlig for å bruke aktivt både med vett og forstand. 


For hvis ikke, har vi i denne sammenhengen, valgt Allah, en irreversibel beslutning, et fatalt feilgrep, den største synd. For vi har da valgt den allahianske himmel og det allahianske helvete, både her på jord, og etter at vi har trukket vårt siste sukk. Så gud forby og la Bondevik seile sin egen sjø. Bondevik har underkastet seg «Den største plotter», den gud som leder muslimene på «den rette vei», ja, ifølge Koranen: Den eneste rette vei. Og dette skal enhver from muslim gjenta i sine bønner minst 17 ganger om dagen. Pluss den forsikring Allah gir ved å fremsi denne formelen: Ikke på den vei de velger som går fortapt.


Koranen forbyr mennesket troen Jesus Kristus, Gud, håpet og kjærligheten, den advarer mot, ja, forbyr mennesket å velge den Veien som er Sannheten og Livet, dvs. Kristus.


Bondevik har gjort seg til en Klara klok. En god-dag-mann-økseskaft-type. En moraliserende eller umoralsk eller amoralsk moralist. En svekling, en feiging. En tåkefyrste. En feig klyse. En frafallen. En tosk, en ryggslikker - til det verst tenkelige forbilde for menneskeheten. Skartveit i VG sa i programmet at det som Bondevik lirte av seg på et dialog- eller fredsmøte i Sveits den gangen i 2006 var rent babbel, og jeg fortenker henne ikke, jeg tror henne. Bondevik er fange i sin egen naivitet eller naive megalomani.


Bondevik helliggjør faktisk indirekte profeten, ved å påstå at Selbekk håner «det hellige», eller «det» som muslimer holder hellig. Han tilstår altså muslimene rett til å definere hva det hellige eller Den hellige er. Men kan A være A og ikke-A på en og samme tid? Er Allah hellig? Nei, se … Allah kan derfor ikke være helig og ikke-hellig på en og samme måte.


Bondeviks syn på det hellige motsier seg selv. Og detter er relativisme, ja, nihilisme, i forkledning av en slags nøytralitet, noe han selv må mene er toppen av toleranse, men som ikke er noe annet enn et uttrykk for frykt for sannheten, frykt for trusler. Bondeviks posisjon er en invitasjon og en tilrettelegging for islam, og en motarbeiding og det motsatte av den noble oppgave det er å arbeide for fred, universell fred, sann fred, ved å tone flagg og side, ærlig, uten forbehold og frelsesviss.


Men det blir verre: Det Bondevik presterer er faktisk å fornærme eller ærekrenke Selbekk på det groveste. Han kaller dette at Selbekk publiserte faksimilene av Muhammed for en hån, men han nevner ikke med et innpust engang at de angrepene i den muslimske verden som fulgte, og som resulterte i ild og drap, reelt og faktisk – objektivt sett - var en enda større hån: En hån mot Vesten som ikke bare var en fornærmelse mot vår frihet og vår ytringsfrihet, vårt menneskeverd, vår tro, våre tradisjoner og vår «way of life», men også et direkte angrep på våre verdier og det attpåtil med en hjemmel disse dødens apostler hevder det Bondevik nettopp kaller «hellig».


Bondevik tillater eller åpner for - eller stilltiende aksepterer - med andre ord at muslimer med vold, trusler og krav håner ikke-muslimer eller kristne, mens han samtidig forbyr Selbekk å «håne» ved fredelige midler og det helt i tråd med hva som er Selbekks samfunnsplikt, en plikt han har et ansvar på seg for å utøve etter beste skjønn, et skjønn Bondevik altså desavuerer. Og et skjønn Bondevik er helt avhengig av, hvis han vil gjøre sin demokratiske og frie samfunnsplikt selv.


Bondevik biter seg med andre ord selv i halen.


Bondevik forbyr ikke Selbekk å gjøre det. Han forbyr bare Selbekk å gjøre det, fordi det ikke var klokt å gjøre det. Han ser ikke at han med dette inntar et skråsikkert og nedlatende normativt standpunkt og at dette innebærer ikke bare en vennlig advarsel eller pekefinger i selvhjemlet – men likevel ubegrunnet harnisk. Det Bondevik gjør er å løfte en tyrannisk hånd – en indirekte advarsel - mot demokratiets grunnpilarer og friheten i seg selv.



Appendix om Støre og Stoltenbergs bidra ifbm Muhammedkarikaturene i 2006, en lite æreful historie:








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar