tirsdag 24. mars 2015

Hun er ingen muslimsk politiker!



«Eg er ein politikar som er muslim, ikkje ein muslimsk politikar» sier Hadja Tajik til Dagen mandag 23. mars 2015.03.24.

Tajik forklarer at du hun uttalte i et debattmøte i Civita forrige høst at «Gi ungdommen Koranen før ekstremistane tek dei» så var det en parafrase av komikeren Per Inge Torkildsen som i sin sa at «gi undgommen ei fleske brennevin før idretten tek dei».

Og dermed skulle problematikken være oppklart og saken kunne legges død. I hvert slik Tajik selv ser det.

En del av de unge muslimene som ender opp som ekstremister er noviser uten grunnleggende kunnskaper om religionen de sier seg å tilhøre. Hun smiler ved tanken på de to ungdommene som skulle til Syria og som hadde Islam for Dummies med seg i flybagasjen.  

Vi må sørge for at unge som vokser opp i Norge velger våre felles verdier og ikke estremisme, bedyrer Tajik. – De trenger tilhørighet, en offentlig utdannelse og fortfeste i arbeidslivet. De må få grunnleggende kunnskap om hva religionen deres «består av».

Hun innrømmer at det innen Ap fins stemmer som distanserer seg veldig både fra kirken som institusjon og fra ideen om religion som frigjørende kraft for enkeltmenneske.

Tajik er opptatt av at politikk ikke er noe man driver med på Guds vegen. – Vi må forutsette at Gud klarer seg selv. Politikk må handle om at folk skal få leve gode, frie og selvstendige liv. Og her kan religion være en sterk positiv kraft med viktige verdier, men i organisert religion kan du finne en sterk undertrykkende kraft.

Tajk kan ikke påta seg å være talsperson for unge muslimer som vokser opp i dag. De kan snakke for seg selv og vi ser at stadig fler gjør det. Hun viser til de ungdommene som demonstrerte mot ekstremisme og dannet en fredsring rundt en synagoge. Men det viktigste for Tajik er t det legges mest mulig vekt på den offentlige fellesskolen, flere privatskoler vil gi mer segregering.

«Det at ungar møtast og får brynt seg på kvarandre er med på å gi dei manøvreringkompetanse som er vanskelig å formidle i undervisningssituasjon, men som er viktig i fleirreligiøst Norge».
 
Kommentar:

Dette er godt å høre. Det er opplysende, oppløftende og betryggende. Ikke sant?

Vi tviler ikke et sekund på Hadia Tajiks lojalitet og vi tviler ikke på at hun kommer til å bli en god, fremtidig statsminister, hvis ikke annen minister, for Norge – og Vesten, i det store, globale bildet.

Hun er en sensasjon i seg selv, på flere plan, og vi bør være takknemlige for henne og lojale mot henne. Og vi bør ikke kritisere henne annet enn for den politikken hun fører og vil føre og som den politikeren hun er, og ikke det inderlige religiøse mennesket hun er.  Det er de politiske virkemidlene og de politiske sakene og verdien som teller. Ikke hennes indre motivasjon, som kan være og vil bli skjult for andre for all tid, og kanskje til og med for henne selv innerst inne. Vi har ikke noe med disse indre kreftene å gjøre, må det presiseres. Bare hennes politikk tjener oss alle, skal vi være fornøyd og bidra til hyllest.

Så hvorfor kommentere i det hele tatt? Er det ikke et «men» oppi alt dette?

De krefter som avgjort vil sette et stort «men» med Tajiks person og funksjon er først og fremst de krefter som vil undergrave Vesten og innføre sharia, dvs gjøre hele Vesten underlagt det islamske kalifatet. Om dette er det ingen tvil. Tajik bedriver nemlig «takfir», en øvelse tradisjonelt forbeholdt de islamske lærde og som går ut på å bestemme hvem som er muslim eller ikke. Takfir er en formell domstol eller rettsinstans som vil avgjøre muslimers skjebne, på liv og død. Den skal avgjøre hvem som er imot meg og den som er for, og den som er for skal leve og den som er imot skal dø. (Og dette er ikke å sette det på spissen).

Men hvordan har Tajik selv fått seg tildelt denne rollen, altså funksjonen som dommer om hvem som skal leve og hvem som skal dø og om hvem som er muslim eller ikke?

Antakelig har hun tiltatt seg denne dommerrollen på purt og helt individuelt grunnlag. Slik sett tenker hun unikt vestlig: Individer står autonomt i forhold til gud, i hennes tilfelle altså overfor Allah og profeten. Men allerede et slikt utgangspunkt vil av enda mer rettroende muslimer enn henne kunne brukes mot henne. De vil spørre: Hvem tror du at du er ? … De vil betrakte henne som vestliggjort og dermed som en potensiell forræder.

Det fins altså krefter innen islam som i gitte situasjoner vil føle seg forpliktet til ramme henne, og disse er ikke interessert i å bomme på målet, dvs å synde. De vil tvert imot se det som et ekstra lodd på vekten de skal dømmes etter på dommens dag, et lodd som med sikkerhet vil fortjene Allah’s gunst. De vil kunne hevde overfor Allah at de har gjort seg fortjent til en mildere behandling – for ikke å si en plass i Paradis - å gå imot de vantro, eller apostater, og noen fromme vil da anta det som en objektiv sannhet at Tajik nettopp ikke er sann muslim. Hvis de da kan ramme henne, har de gjort det de skulle, nemlig misjonere for islam, kall det gjerne jidhadere for islam. Deres redning er dermed sikret.

Ut fra dette kan vi ikke bare vente at Tajik vil værekronisk lojal mot Norge og norske interesse, men at denne lojaliteten snarere vil øke enn minke. Samtidig vil imidlertid da også skepsisen mot henne fra visse muslimske hold øke. De vil kunne møte henne med takfir sett fra deres side, en bedre takfir. De vil føle det som en plikt å undergrave henne og det hun står for. I en ekstremsituasjon vil de kanskje tenke at det var bedre om de rett og slett kunne rydde henne av veien.

Vi misunner henne derfor ikke posisjonen. Hun står i et dilemma som kan bli krevende å forholde seg til, et dilemma ikkemuslimske muslimer ikke vil oppleve eller måtte ta i tu med. Det ligger med andre en potensiell ekstrabyrde på henne, en byrde andre ikke trenger å bære. Hun vil antakelig ikke føle det som ekstra byrde å bevise sin tro, i nåværende situasjon, og heller ikke i uoverstigelig fremtid, men hvem vet -, situasjonen kan fort tilspisse seg og problematikken komme mer i fokus og bli prekær.

Godt da å vite at Arbeiderpartiet vil stå last og brast med henne og at det nå fremover vil måtte forsvare henne for alt hva partiet er verdt. og vi er, om vi vil det eller ikke, i samme båt. Det er i hvert fall et faktum. 

Men visse spørsmål gjenstår: Hvorfor bruker hun ordet Gud om Allah?
Mangler hun grunnleggende teologiske kunnskaper og innsikter?

Vel, hun kan i hvert fall ikke beskyldes for å ville irettesette eller instruere media på dette området for her brukes Allah synonymt med Gud, som om dette var en uomtvistelig realitet. 

Hun har med andre ord "sitt" på det tørre. Og hun vet at ingen hverken tør eller vil ta opp dette som et reelt problem. Hun vet hun har media på sin side. Hun vet at hun kan følge profetens eksempel når han sier at "dere har deres religion, jeg har min" .

Det blir liksom mer fargerikt på den måten. Mer spennende liksom. Mer beleilig, mindre urovekkende. Men mer tilslørende?  Ikke tale om, hvis Tajik får det som hun vil og er forpliktet på.

Se andre steder på bloggen om Tajik og diverse:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar