tirsdag 13. januar 2015

Om hvorfor det går så galt - om islam og oss



Mistenkeliggjøringen av muslimene mm

Jeg må begynne med å si at sosiologer, antropologer og psykologer gjør en fantastisk innsats i menneskehetenes og den enkeltes tjeneste og deres akademiske disipliner – forkortet SAP – har i seg selv bidratt til at Vesten og resten nå har kommet opp på et sivilisasjonsnivå som man bare kan beundre og takke for. Det gir dessuten desto større optimisme at det innenfor disse fagene gjøres stadige nye funn, oppdagelser og innsikter som vil komme oss alle til nytte. Uten SAP ville verden ha vært på vei mot det verre, og dette sier ikke lite i mine øyne om hvor viktige disse disiplinene er for oss alle. La oss kalle dem for enkelhets skyld: «Sapperne».

Men når dette er sagt, må det legges til at ingen disiplin kan stå urørt overfor kritikk, skeptisisme og forskrekkelse, for også slike reaksjoner kan være ment å skulle bidra til fremgang og det større felles gagn. Alle disipliner og aktører som agerer ut fra SAPs vide paradigme kan selvsagt misbruke sin kompetanse og forføre mennesker inn på gale spor, med uante konsekvenser, men dette gjelder jo som alle vet alle disipliner.

Det er imidlertid ikke dette jeg har i tankene i det følgende, men snarere dette at det i paradigmet selv ligger anomiske forutsetninger som i seg selv kan produsere farlige dystopier. Det ligger med andre ord premisser i selve grunnlaget som i seg selv kan produsere effekter disiplinene ikke hadde regnet med – og som man ikke «innkalkulerer» i de daglige prosjekter og gjøremål - fordi disse premissene ligger der som aksiomer det aldri blir tid til å analysere som katalysatorer for kortsiktig eller langsiktig undergraving av disiplinene selv. Eller det motsatte.

Sagt på en annen måte: Jo klarer og mer innlysende paradigmet for en disiplin er, jo større sannsynlighet – eller mulighet overhodet - for en tilsvarende innsnevring av den operasjonelle horisonten utøverne befinner seg i.  

Min primære hensikt med dette essayet – om man kan kalle det det – er imidlertid ikke å komme med en fullskala dybdeanalyse av disiplinene, men snarere å gripe fatt i noen aspekter angående deres funksjonalitet på et samfunnsområde som nå for tiden angår oss alle – på godt og vondt - på mer eller mindre grunnleggende og gjennomgripende måter, nemlig ikke bare i vårt forhold til innvandrere generelt, men til islam og marginaliserte og ekstreme muslimer spesielt, de såkalte jihadister som enten har deltatt i blodige borgerkriger i Allah’s navn allerede, eller som kan komme til å gjøre det fremover. Vi snakker om et fåtall muslimer, et antall som likevel får en disproporsjonal betydning, men samtidig om relativt mange relasjoner til islam og muslimer imellom og mellom muslimer og såkalte – for islam – vantro mennesker, i et større perspektiv.

En annen sak det kan være verdt å reflektere over er den enorme betydning SAP har hatt og fremdeles har på hvordan hver enkelt av oss føler, velger, agerer og tenker og på den  nesten utrolige eller fantastiske påvirkning disiplinene har hatt med tanke på holdningsskapning og vår oppfatning av verdier og relasjoner, våre livssyn, vårt menneskesyn, vår gudsoppfatning og gudsrelasjon - eller mangel på sådan. Det gjelder store sjikt i den muslimske befolkningen på samme måte som for den gjengse nordmann. Vi er blitt mini-sappere de fleste av oss, men uten at det bryr oss så mye, for det som ses umiddelbart riktig å tenke, - og slik er det blitt - synes ikke å være verdt en nærmere analyse. Det er som regel lettere slik, fordi det har gått automatikk i det og vaner eller uvaner som oppfattes som ubetingede goder i seg selv. Vi er nå alle blitt små mikro-sappere og sprellemenn for SAP, enten vi har villet eller ikke.  Og implikasjonen er like avgjørende som selve SAP’s suksess over de siste 150 år. Ingen andre fag eller disipliner kan oppvise maken til fremgang og større suksess med hensyn til folkets være- og tenkemåte enn SAP. Hverken naturvitenskapen, matematikken, teologien eller jussen kan oppvise maken til gladhistorie. Men spørsmålet bør stilles: Bør det være slik? Bør det være slik for fremtiden at det hovedsakelig bare er SAP som skal høste æren for det vi så fint kaller utviklingen og den generelle fremgang av i dag?

Det påfallende er at så mange ikke enser at SAP utgjør et paradigme hvor fundamentale grunnpilarer i vår sivilisasjons og kulturkrets historie er blitt skåret vekk og kastet på dynga, uten at betydningen av dette har gått opp for folk i noen dybde. Vi tenker ikke over at SAP egentlig er gudløst «foretak» og ikke kan være annet enn det, nettopp gudløst. Eventuelle gudsrelasjoner må sitte utenfor som en liten pike med fyrstikker i kulden en julenatt, uten at mange bryr seg. Og dette i seg selv kan gi noen og enhver grunn til en viss uro eller bekymring. Foreløpig nøyer vi oss med å sole oss i glansen til hovedleverandøren SAP. De fleste av oss er hverken psykologer, sosiologer eller antropologer, men vi tiltar oss gjerne egenhendig en slags rett til å være det. Vi hobby-psykologiserer, sosiologiserer og antropologiserer i bøtter og spann som om vi skulle fortjene tittelen, men det gjør – artig nok – også de som virkelig innehar titlene selv. Her slipper ingen unna. For SAP er tautologiske disipliner. Man forklarer virkeligheten ut fra fagets egen selvdefinisjon.

SAP er til tross for denne indre selvmotsigelse – eller skal vi si: Dette indre spenningsforhold eller dette innbakte paradoks - for oss blitt en nærmest uforanderlig konstitusjon akkurat som Koranen er det  – både av plikt, nødvendighet og av lyst - for mange muslimer. Muslimene er imidlertid i mange relasjoner blitt like avhengige av glansen av sin herre og mester – selve SAP-paradigmet - som vi og alle andre er det. Og vi ser ikke ut til å kunne rikke oss av flekken.

De er med andre ord blitt like gudløse som de fleste andre, eller skal vi si: Folk flest. Og dette i seg selv bare forsterker og sementerer SAP’s stilling og innflytelse. Det er ikke til å komme bort fra. SAP i sin rene form – for å si det sånn – vil i all overskuelig fremtid bare forsterke sin posisjon, og dette jo mer jo fortere tiden går, i hvert fall tilsynelatende.

SAP medfører i seg selv – som grunnet på ulike former for vitenskap - selvsagt intet ønske om å avskaffe Gud eller å frata oss gudsrelasjoner, men SAP’s paradigme i seg selv krever at all gudstro og gudsdyrkelse skjer på fritiden og i det private eller i menighets- eller moske-sammenheng. Det gjelder både kristen tro og Allah-tro og dermed er premissgrunnlaget gitt: SAP manifistert som et gedigent - hovedsakelig statlig -  hjelpeapparat og som uimotståelig premissleverandør for alt fra politikk til kultur og helsevesen forutsetter gudløshet – eller religiøs vantro - skal det fungere både på egne og folks premisser.

For å belyse dette ytterligere, legger jeg ved 2 appendixer hvor jeg henter stoff og uttalelser fra virkeligheten og hvor jeg da  bla siterer Lars Gule, Sylo Taraku og konvertitten  Linda Alzaghari for illustrasjonens skyld.

Som det vil fremgå viser det seg SAP-paradigmet slår igjennom og overstyrer hele debatten både for muslim som ikkemuslim rundt det temaet jeg har tatt for meg her, nemlig de ekstreme, og hvordan storsamfunnet relaterer til det problemkomplekset som i denne sammenheng oppstår.


Ser man på den generelle diskurs i samfunnet for tiden, vil man se at det foregår en ofte like umistakelig som usmakelig mistenkeliggjøring av muslimer generelt. Men dette forhindrer ikke at «mistenkeliggjøringen» spesielt av noen enkeltstående muslimer og visse grupper av muslimer faktisk har legitimitet. Jeg forutsetter at de mistenkes for reelle forbrytelser og jeg tenker på de som muligens vil reise for å kjempe og drepe i fremmede land hvor muslimene ligger i strid med hverandre og der det tas liv for fote, helt uten at Vesten makter å forhindre det eller at vi kan styre eller påvirke utviklingen i en annen retning.

Disse muslimene tror de gjør en god gjerning ikke bare for rettferdighetens skyld, slik vi oppfatter rettferdighet i Vesten, men også for Allah’s sak, en «sak» vi vestlige ikkemuslimer har vanskelig for å forstå kan være noen «sak» i det hele tatt, i hvert fall ikke en god «sak», eller «hellig sak», for, som kjent, begrepet «hellig» i dag er blitt et gjennomsekularisert ord som brukes med tanke på alt annet enn tidligere tiders bruk med tanke på en hellige, allmektig og nåderik, men like personlig kjærlig som streng, Gud

Muslimer dreper og lar seg drepe for Allah og profeten – helt etter Koranens befalinger – og som aldri før i historien, mens Vesten sitter nærmest maktesløs og i sjokk å ser på. Vesten har vel aldri før i dens korte historie følt seg så gudsjammerlig avmektig, impotent og gebrekkelig. Vi herjes fra to kanter: Skyldige fordi vår historie underla seg verden og vi ble rikere enn de fleste og skyldige, fordi vi ikke makter å befri alle nålevende «mundo cane» i verden fra all jammer og elendighet.

Vi forstår egentlig ikke hva som foregår, ja, det kan vel sies mer presist: Vi tør ikke å se hva som foregår og vegrere oss i angst for fremtiden: Vil dette ramme oss her på hjemmebane? Og hvordan? Hvordan forsvare seg? Ja, bør vi i det hele tatt tenke på å forsvare oss? Er det ikke bedre å sitte sentimentalt og pleie våre forfedres «misgjerninger» og unnlatelsessynder? For å vise verden at vi i det minste evner å føle noe som helst i det hele tatt?

Sentimentaliteten og vårt maniske behov for å unnskylde fortiden for alt fælt som vi selv aldri kan tenke oss å gjøre, fremstår som et abnormalt særtrekk for vår tid og vår tids mennesker i Vesten i det store og hele. Vi føler oss ikke vel hvis vi ikke kan tilbakeføre elendigheten til vår egen kulturkrets, eller sivilisasjon. Og her får ikke bare kristendommen gjennomgå, nei, også nazismen og kommunismen, i samme åndedrag selvsagt. «Alle skal med!».

Det er i denne situasjonen at noen trekker frem Johannes Åpenbaring og begynner å mumle om Anti-Krist – legitimt eller ikke – og andre messer om «De siste tider». Det snakkes om Guds berettigede straff over folk og land. For det som skjer nå er så ufattelig tragisk og grusomt at å forstå tingene i det store kosmiske perspektiv nærmest blir det mest naturlige av alt, for dem som følger med og som føler at jorden skjelver i sine grunnvoller og som intet håp ser annet enn i å be for menneskeheten og hver enkelt av oss, spesielt her i Norges lune, store og varme hus og hjem.

En annen ideosynkrasi ved kulturen vår er avjuridifiseringen og dereligioniseringen av mennesket, og dette har skjedd over de siste hundre år i en prosess som har skjedd nesten umerkelig og derfor snikende.

Vi er blitt snikantropologisert, snikpsykologisert og sniksosiologisert og «veien tilbake» ser ut til å være helt plombert og stengt, for alltid. Vi har redusert mennesket til et spørsmål om arv og miljø, persepsjon og kognisjon osv, et fokus som i seg selv nå krever all vår inderlighet – eller det som er igjen av den – og all vår forskingsenergi, pluss masse tid og dødtid og dessuten statlige midler, som alle kjemper med nebb og klør for å tilkarre seg så mye de evner å få til, i vitenskapens navn.

Oppi alt dett har vi glemt mennesket som et vesen som adskiller seg fra alle andre levende vesener her på jord, nemlig: Det juridiske og religiøse mennesket, eller det som jeg kaller det juridisk-religiøse mennesket, eller for å bruke en latinsk term: Homo juridicus et religiocus (jeg kan ikke nok latin, så jeg vet ikke om det lar seg si på denne måten, men jeg lar det stå til, i håp om at noen kan komme med ideen på korrekt latin ... ).

Men hvorfor koble det juridiske og det religiøse mennesket? Her er det mange som faller av lasset, men jo, simpelt hen fordi det helt fra den gang våre hellige skrifter ble til så var en forutsetning for alle relasjoner mellom mennesker og alle relasjoner til Gud fundamentert både i metafysiske eller religiøse, simultant med grunnleggende juridiske prinsipper forankret i de materielle, verdslige forutsetninger og forhold til enhver tid.

Vi hørere derfor om at Gud inngikk pakter med ulike patriarker, seremonimestre og folkegrupper. Det heter at de utvalgte og Gud «cut a deal», at de inngikk avtaler, spesielt avtaler av hellig karakter, avtaler som ikke var som enhver annen avtale, men pakter som skulle stå og som ikke kunne rokkes. For Gud og mennesket hørte inn under både det religiøse og det juridiske aspekt i selve livsfundamentet.

Jussen og troen var to sider av samme mynt og kunne ikke adskilles, en tanke som i dag er vanskelig å forstå, for de fleste spør seg: Hva i all verden har juss med religion å gjøre? Man makter ikke å se at en jurist og en teolog har noe egentlig med hverandre å gjøre. De opererer på hver sin planet og står i et scizoid forhold til hverandre. Man vil ikke erkjenne at himmel og jord faktisk henger sammen og ikke kan annet.

Idet religiøst juridiske perspektiv og i det menneskesyn som ligger til grunn anses mennesket og Gud som to kontraktsparter som begge forutsettes  å være frie, selvstendig og – ikke minst – ansvarlige vesener, dvs personer, sett både i et kollektivt perspektiv og på det individuelle plan.

Mennesket tilstås og innrømmes med andre ord den fantastiske tanke og virkelighet at det er kronen på skaperverket, like under Gud, som jo er skaperen! Man tvinges så å si tankemessig til å forutsette at mennesket faktisk er skapt i Guds bilde og lignelse. (Vi ser her bort fra predestinasjonslæren og læren om at menneskets gudsbilde er mistet i sin helhet, jfr læren om »total depravity»).

I dag oppfattes dette totalt annerledes og oversees fullstendig, både av lek og lærd. Det inngås ingen pakter mellom Gud og mennesker lenger og de som en gang ble inngått, har i dag ingen virkning på folk og den enkelte og da heller ingen gyldighet for samfunnet som helhet. Paktene betraktes som utgått på dato. De har ingen virkning og bør ikke ha det heller, er tanken. Inngåelse av slike pakter hører fortiden til. I dag anses mennesket – ikke Skriften - som sin egen fortolker. Gudsåpenbaringer har ingen kraft. Menneskene henter sine hjemler på veier som blir til mens man går.

Gud er ikke lenger selve limet som holder strukturene sammen. Vi skaper virkeligheten selv. Guds ord skaper ikke lenger det det nevner. Vi står igjen med å inngå avtaler med hverandre som gudløse i møte med andre gudløse, vi inngår kontrakter om livspoliser og fagforeningskontingenter, vi betaler tannlegeregninger og bussbilletter, men noen hellige pakter inngås ikke lenger, kanskje med unntak av høytidelige endringer av Grunnloven, men slike endringer har intet med Gud og vårt religiøse og juridiske eksistensiale å gjøre.

Vi har gjort oss til ensidige forvaltere av alt som heter kjærlighet og samtidig Gud til en saga blott og dermed står vi i realiteten igjen uten noen egentlig Saga, i det hele tatt, et stort og mektig overskridende eller overstyrende narrativ som er større enn oss selv og som går opp i det hinsidige fundamentert i det transcendente, i Guds ord.

Vi nøyer oss med å stå stille med begge bena godt plantet i den ursuppa vi antas å ha blitt til i, av seg selv, ifølge gudløse forskere og synsere, naturalister og materialister. Vi kommer ifølge de samme akademiske hegomonene – de som sitter med det åndelige strupetak på folk - ikke av flekken. De nøyer seg uforbeholdent og svært glade til sinns med et avspiritualisert «av jord er du kommet, til jord skal du bli», et credo som de vil tre nedover menneskene og binde dem til, som om det skulle være en forpliktelse og den eneste bibelske sannhet som det er verdt å forkynne. De ser ikke at dette innebærer å frata mennesket selve grunnfjellet, både jussen og religionen, men det er nå så sin egen sak.   

Vi er totalt overlatt til oss selv og finner ingen annen hjemmel for våre relasjoner mellom mennesker og makter enn visse vage forestillinger og konsepter som vi henter frem og ut fra langt inne i oss selv, lenket som vi er av arv og miljø, og til antropologien, psykologien og sosiologien.

Vi er blitt fullstendig ribbet for evighetsperspektiv og mennesket er redusert til et vesen uten religion og uten juss, i eksistensiell og filosofisk forstand, for ikke å si religiøs forstand, for mennesket i dag har ingen forstand for hva tro er og hva religion burde bety som fundament for alt vi er, alt vi tenker, alt vi har og alt vi burde være. Mennesket antas ikke lenger å være dimensjonert for integrasjonen mellom dyp juss og dyp tro (religion). Vi trekkes opp og går på tillagt lavkalibrert kraft og betydning.

Vi ser ikke lenger vår uforbeholdne avhengighet av livet eller eksistensen selv, - som noen med rette fremdeles kaller Gud -  hverken rent følelsesmessig eller objektivt. Vi opplever ingen fasinasjon eller skrekk over Guds velde og vrede. Vi opplæres til å gå utenom. Vi ser bøygen, men ingen hellig Gud, som ingen kommer utenom. Vi er blinde for dette, og blendet.
Vi tror vi er autonome uten å se hvor totalt og radikalt utlevert vi er til vår nødvendige skaperkraft og Guds nåde.

Vi er utlevert til ekspertene utenfor de juridiske og teologiske fakultetene og de som befinner seg på juridisk og teologisk, skjønner ikke bæret. De har i beste fall redusert seg selv og sine fag til å bli underbruk nettopp av antropologien, psykologien og sosiologien, uten at det har gått opp for dem. De henger derfor litt etter i folks øyne og nyter derfor selvsagt heller ikke den respekt de selv mener de fortjener. De har innstiftet et kaos ovenfra og nedover, et kaos i hvilket de trives som fisken i vannet og hvor de kan operere med allslags analyser og subtile argumenter, definisjoner, allslags metoder, sofisteri og tilpasninger nærmest etter eget forgodtbefinnende, idet de håper å få bredest mulig tilslutning for sitt bidrag til å forsterke dette kaoset. Sofisteriet lenge leve, istemmes det. Og vi er såre fornøyde. Alt er like bra, skjønt og sant.

Vi har sett noe av det i det siste i debattene om Menighetsfakultetet, et sørgelig skue, og hvor kaos ser ut til å trumfe kosmos, uten at jeg kan komme mer inn på dette her i denne sammenheng.

Men hva har alt dette med de unge jihadfarere som risikerer liv og eiendom for Allah og profetens skyld å gjøre?

Jo, dette at media og kommentatorer over hele fjøla er begynt å snakke om disse muslimene på en måte som nødvendigvis gjør dem til «fremmedgjorte», folk med utenforskap, mennesker som har mislykkes, individer som ikke har tjent så mye det siste året, og «stakkarer» som har droppet ut av skolen. De får stemplet «marginaliserte» og ekspertisen nikker i kor. Man er enige om å stakkarsliggjøre dem. Vi er til og med eige om å gå i spleiselag for at de skal lære seg mer om hva islam er ved å gi dem instruks i hva Koranen egentlig sier, eller hva «de riktige» muslimene sier at den er.  

Vi beskriver dem som tapere, dvs mennesker som er gjort til tapere, for det er vår skyld at det går som det går, dvs rett utforbakke og ned i Midtøstens martyrlandskap for disse troende, de som vet hva Allah befaler og som følger Muhammeds påbud om å drepe og la seg drepe for Allah. Og som de håper å kunne få dø for Allah som martyrer, hvilket gir dem tilgang til de himmelske gemakker. (De trenger ikke å ha lest hele Koranen for å ha fått med seg dette for noen så fristende  løfte, som er gitt dem av Allah selv via engelen Gabriel og profeten. Det holder med å se noen prekener fra imamer i Midtøsten eller andre steder på lokal-tv derifra via parabol).

Legg merke til at media omtaler noen av disse ekstreme jihadistene som fremmedgjorte, et begrep lånt fra Marx og 68’erne og deres vantro høvdinger. Legg merke til at de omtales i passiv form. De er gjort slik og slik. De har altså egentlig ikke valgt det selv, nei, tvert imot, hvem er det da som har «gjort» dem slik?

Er det Koranen, islam, kulturen de kommer fra som har gjort dem slik? Nei, dette blir for tungt og sterkt å tenke, ironisk nok, gitt at man vitterlig tenker mekanistisk om dette i utgangspunket. Man velger heller å tro og tenke at det er mulig å gå inn i de mistenkelige miljøene for å kunne påvirke og dermed kunne hindre disse muslimene fra å få reiselyst.

Ja, vi har lært oss å tenke at hvis vi bare får komme inn i miljøet, så kan vi påvirke i riktig retning. Vi nekter oss dermed å se muligheten for at Allah’s kløkt og vilje er sterkere enn våre egne gudløse innsikter. Vi nekter oss å tro at Allah vil bestå og fortsette sin påvirkning selv om vi selv skulle forgå.

Våre eksperter har sannelig stor tro på seg selv og sine terapeutiske evner og teorier, men hvor mennesket da altså betraktes som alt annet enn et homo juridcus et homo religiocus.

Men under det hele romsterer den forståelse at det først og fremst er VI, altså VI ikke-muslimer, som har fremprovosert eventuelle reisebehov og gjort dem til de individer de nå engang er blitt, eller har valgt å bli. Vi går ut fra som en selvfølge at det er oss personlig og selve systemet vårt og historien vår som har gjort dem slik og slik de er nå engang er blitt her hos oss, i det trygge Vesten.

Men om vi nå i første omgang vegrere oss for å tenke slik, så hjelper det ikke lenge. Før eller senere blir vi snikforført til å følge oppfordringen fra «hegemonene», de som har avskaffet det vi her med litt andre ord kaller det eksistensielt og essensielt religiøst-juridiske mennesket.

Hegemonenes kommando lyder slik: Det er VI som skal påta oss skylden for at de er blitt slik og slik. Og vi skal ikke bare ha skyld for det, vi skal i tillegg føle skyld og helst føle den så innett, intenst og virkelig at det virkelig merkes, ellers duger det ikke. Det er blitt et kategorisk imperativ. Skrekk og gru. Vi er blitt gjort til våre egne bødler. Og alle andre gjort til offer for våre såkalte og antatte ugjerninger.

Vi er ikke gode mennesker uten dette ansvaret. Vi eier ikke empati, sier hegemonene og der har de et skikkelig tak på oss. Vi skal gå duknakket inn i den nye tid, stilt overfor utfordringer og påtrykk vår kultur aldri har sett maken til. Vi skal invitere dem til duk og dekket bord, ja, til overmål, - og fremfor alt ikke tilby dem telt i en kortere overgangsperiode, for det står seg ikke for de virkelig gode hjelpere.

Betenkeligheter viser seg imidlertid når vi kan registrere at utbetalinger fra «sosialen» noen steder bryter mot den vanlige rettsoppfatning det er at alle skal behandles likt og når utbetalingene til ulike grupper og fordelingen mellom dem ikke følger vanlig matematisk rettferdighet, begynner vi å stusse. Ulik behandling og omsorg gir sakte men sikkert grobunn for voksende misnøye, skepsis og til og med agg, sinne og regelrett hat, ikke bare mot politikerne, men også mot innvandrerne, og et hat som ironisk nok rettes ikke minst mot oss selv.

I et slikt klima er det lett å forstå at det i fullt alvor reises krav om at innvandrere nå med loven – eller avtaleverket - i hånd skal kunne inn-kvoteres i kulturstyrer rundt omkring, at de skal diskrimineres positivt, i den tilsynelatende sikre viten og forvissning om at dette skal berike verden og menneskene.

Det faller oss liksom ikke inn at en inn-kvotering tilsvarer en annen utkvotering, et eksempel på at vi ikke lenger makter å skille mellom det juridisk sett selvstendige mennesket som forutsettes å ha en fri vilje uten å være totaldominert av arv og miljø og det religiøse menneske som tiltros og gis en tro på noe større enn snever individuell autonomi og isolerte selvrealisering eller selvoppfyllelse.

Og hvorfor innkvotering? Jo, kort og godt fordi vi har bestemt oss på følelsesmessig eller estetisk grunnlag, om man vil, at noen virkelig og objektivt sett er svakere enn oss og at det er oss selv til syvende og sist som har satt dem i denne posisjonen. Og dessuten selvsagt for at vi styrker vårt eget image som syndefrie for syndefrie er vi når vi holder med de tolerante blant oss og underlegger oss deres godhetsregime, eller deres godhetsbisniss. Å bli beskyldt for å være intolerant i dag er å bli stigmatisert som noe av det verste som fins, nemlig syndig. Intoleranse anses som selve grunnsynden eller arvesynden og stakkars den som får fokuset mot seg fra dette nye inkvisisjonstribunal av såkalt tolerante inn-kvoterere. Innkvotering er blitt inkvisisjonens maktinstrument par excellence.  

Det er i dette klimaet heller intet til hinder for at by- eller kommunestyremedlemmer står frem og bedyrer at man vil stemme for forslag som vil medføre lavere levestandard for alle i miljøet heller enn å stemme for forslag som vil redusere tilbudene til de nyankomne i noen grad, fordi man simpelt hen ikke har råd til noe annet. (- Men jeg er villig til å ofre trygghet og velferd, for det er ikke bare mine barn som skal ha det bra. Når millioner av mennesker er på flukt, er 130 flyktninger et mikroskopisk tall, sa Ulla Nordgarden her forleden, se http://www.dt.no/nyheter/het-flyktning-debatt-1.8665845).

Men hva er dette? Jo, ikke bare et overbud av godhet, men også et pek om hvem som er mest human, mest tolerant, mest empatisk og mest moralsk høyverdig her i gården. Det utlyses på en måte til kronisk konkurranse i lokalmiljøene om hvem som kan bidra til den mest følelsesmessig korrekte politikken fremover, koste hva det koste vil for oss alle, ikke til den mest fornuftige og mest realistiske politikken. Og nok engang glemmer man altså at mennesket først og fremst er en juridisk-religiøs skapning som i utgangspunktet er fritt og ansvarlig for egne disposisjoner både overfor Gud og mennesket, ikke bare overfor mennesker.

Men hvordan kan dette være mulig?

Jo, ifølge min «modell» fratar vi menneskene gudsbildet, dvs statusen som personlig og individuelt juridisk ansvarlig og dermed ansvaret (på et dypere plan) for eget liv, egen livsvei, egen identitet og egen mening med livet.

Og ikke bare fratar vi oss selv denne statusen, vi fratar også de andre denne, i tilsvarende grad. Vi gjør andre mennesker til avhengig av oss ved at vi selv fratar oss både status og gudsbilde. Vi blir vår egen gudsrelasjon og våre egne fortolkere og dette kalles fra gammelt av: Hovmod, kort og godt. Et fremmedord i dag, selvsagt, for mennesker som betrakter seg som gudserstatninger og dermed som immune mot beskyldninger om ethvert hovmod, og enhver synd og som ikke kjenner ordet ydmykhet og dets innhold.

Man forkler seg i de politiske forsetters sekk og strie i den tro at man er mindre forfengelig enn naboen som skyr enhver status som klient. Vi er ikke lenger de som først og fremst tilgir, men dem som dømmer.

Vi fratar mennesket den høyeste av alle statuser, mennesket som Homo juridicus et religiocus. Vi – dvs de terapeutisk klassetilhørige blant oss – betrakter oss selv og andre nå mer enn noen sinne som politiske mer eller mindre bevisste dyr, og mer eller mindre som ville dyrepassere som passer mer eller mindre sosialiserte dyr. Vi ser ikke mennesket som ansvarlig, ikke bare overfor seg selv og andre mer eller mindre tilfeldige mennesker, men også direkte u-ansvarlige overfor Gud, (eller avgud).  

For dette ansvaret er det nå oss selv – som gudløse – som må bære. Mennesket klarer seg ikke uten Gud, - vi er uhelbredelig religiøse sier Calvin - men forestillingen om Guds ikke-eksistens eller fravær, må da med nødvendighet medføre at man må ete seg innpå en annen gud, en ubevisst selvskapt gud som ligner mistenkelig på oss selv, og vi må gjøre dette, ja, vi dømmer oss selv til å gjøre det, for å kunne tilegne oss større eller mindre kvanta av denne fraværsgudens kraft og makt, og for å kunne rettferdiggjøre oss selv, for derigjennom å kunne skinne så lenge og intenst som mulig i egen selvforherligelse.

Resultatet frembringer med nødvendighet politiske terapeuter eller minidemiurger som dekker seg under den falske puritanismens kappe. Og dette blir det mye nostalgi av, og mye sentimentalitet og mange kjærlighetserklæringer, og et evig jag etter nye klienter, men samtidig desto   mindre realpolitikk og fornuftig distanse til begivenhetene, menneskene generelt og de kolossale utfordringene vi står overfor, både på kort og lang sikt.

Men hva med muslimene?

På mange måter er de i dag mer heldig stilt, i og med sin gudstro, enn vestens mennesker, som i egen øyne vokser i selvskapt betydning og verdi jo lenger bort vi kommer fra Gud.

Muslimenes religion sikrer dem i dag en tryggere identitet og en bedre forankring i egen tradisjon og kultur enn vi ikkemuslimer kan håpe på å kunne etablere.

Ifølge islam er imidlertid ikke mennesket skapt i Allah’s bilde, et slikt dogme eller konsept oppfattes som en dyp krenkelse og blasfemi mot Allah i islam, for Allah er seg selv, i seg selv, uten bilde av noe slag og derfor heller ingen person eller noe bilde av en person slik vi som ennå ikke helt gudløse ser det. Allah’s skapninger kan derfor heller ikke være skapt i hans bilde eller likhet. Mennesket bærer heller ikke på noen ursynd, grunnsynd eller arvesynd eller tap av gudsbilde i islam. Mennesket er ikke synder tvers igjennom, i islam, det fins ingen radikal kløft mellom Allah’s presumtive hellighet og hans absolutte hat-forhold til synden og syndene. 

Muslimer har sin tro og sin religion og er ikke flaue over å ha det. Det er noe som tilhører dem, som en egenskap, ikke bare en ferdighet. Det er som med æren: Enten har du den, eller ikke. Enten er du å ligne med er kostelig vase som er hel, eller så er du æreløs og å ligne med en vase som er gått i stykker, som noen har knust, eller som du har knust selv.

Muslimer skammer seg ikke over å identifisere seg som muslimer, slik skapkristne eller halvkristne ofte gjør, og hvor mange helst ikke røper hva de tror på og ved å bekjenne seg åpent og fritt om sin tro og sin kristendom. Slik sett er muslimene mer grunnleggende homo juridicus og homo religiocus enn vi er, og mindre «politiske dyr», som Aristoteles mente vi mennesker er, og slik vår tids terapeuter forteller oss vi er, for øyeblikket.

Islam er muslimenes DIN, ofte oversatt med religion, men da med et innhold som går mye videre og dypere enn hva ikkemuslimer flest i dag vil legge i begrepet religion.

Islam – din’en for muslimer – forutsetter muligheten for å inngå en kontrakt med Allah, en tros- og gjerningskontrakt. Mennesket plasseres dermed på høyeste nivå i livshierarkiet av menneskelige verdier. Men ikke bare det: Mennesket plasseres i rett og realistisk forhold ikke bare til selve menneskenaturen, men også til naturlovene, som Allah understøtter og som gjør livet forutsigbart.

I DIN innstruktureres metaforisk de fysiske naturloven i den gudommelige, åpenbarte loven slik at de neppe kan skilles ad som mentale bilder. Når muslimer tror på Allah, så tror de på urokkelige og sanne prinsipper og lover som bare er der som et kart som stemmer med terrenget en gang for alle.

Og annerledes kan det ikke være, det er selvinnlysende, og et aksiom og slik en muslim er opplært til å ta det, et objektivt konstaterbart vitenskapelig eller kanskje førvitenskapelig faktum.  Troen kan derfor sies å være «vitenskapelig» forankret. Den troende får vite noe som han ikke kan få tilgang til helt på egenhånd. Troen – din’en - avviker ikke fra virkeligheten – hele virkeligheten - som den er.  Å tvile på Allah blir som å gå mot selve sannheten og naturen. Å være en realist er å være en Allah-tro. Utenfor islam derimot, gis der ingen realisme, intet absolutt fundament. Man skulle nesten tro at muslimer går rundt med en slag internalisert post-modernistisk oppfatning av hvordan det vestlige mennesket tenker, nemlig at alt er menneskeskapt og ingenting er skapt av Allah.

I islam står Allah’s vilje over det hele, absolutt ingenting troner over eller ved siden av Allah og hans vilje, til enhver tid, ja, innen hvert øyeblikk. Og ingen muslim kan derfor med hånden på hjerte si at han har trosvisshet for paradiset og for frelse og evig liv, slik det oppfattes og bekreftes i store deler av kristenheten.

I islam fins ingen mellommann mellom mennesket og Allah, (bortsett fra Muhammed i en begrenset rolle, ifølge en viss tradisjon), ingen stedfortreder, ingen personlig, stedfortredende lidelse, død og oppstandelse knyttet til en person, og heller intet frelsende offer en gang for alle for alltid.

Muhammed betalte ikke vår skyld og påtok seg ikke straffen for våre synder. Mennesket er derfor – ja, nettopp av denne grunn - sannelig høyreist i islam, det tilregnes av Allah både rollen som troende og jurist! - en rolle vår tids terapeuter i sterk kontrast ikke har fantasi og mot nok til å tilregne hverken oss selv eller andre helt ut og for alle gode formål.

I våre dagers terapeuters øyne  - i vår maktelites og vår tids tvilsomme og forvirrede presteskaps øyne - er mennesket mer å regne for klient enn høyreist kontraktspartner i de store perspektivet, - i det radikale juridiske og religiøse perspektivet.  

Men det er en hake ved dette i islam: Allah elsker ikke syndere. Allah krever håndfaste gjerninger. Allah er ikke kjærlighet og kan ikke være det. For kjærlighet betyr en slags avhengighet, sett med muslimers øyne, og Allah er for stor, fjern, majestetisk og mektig til å kunne nedlate seg til å elske syndere og hate synden og slik bli avhengig av noe annet enn sin egen vilje til enhver tid.

Allah foretrekker sin tilværelse som en monadisk monark, en panteistisk eller altomfattende streng, utilgjengelig tilskuer – hvilket er et paradoks, en selvmotsigelse og et mysterium i seg selv - fremfor så å si å ta rollen som deltaker og medspiller i det konkrete menneskeliv, (selv om individuelle bønner tillates og aksepteres i en viss utstrekning)

Alikevel: Muslimer har i det islamske trossystem muligheter for ikke å synde, i motsetning til i en viss tradisjon innen kristen tenkning hvor mennesket i dette livet umulig kan unnlate eller unngå å synde, jfr Augustin.

I denne tradisjonen avhenger frelsen helt og holdent Gud selv i Kristus og absolutt ikke av noen fortjeneste  i menneskets eget strev, en frelse som kan opparbeides og som kan gi rettigheter overfor Gud.

En motsatt teologi betraktes som en tragisk illusjon hva angår den evige frelse. Og en slik teologi må derfor forkaste islam som frelsesvei. Synden og enkeltsyndene i islam er imidlertid ikke kompatible forestillinger, synden har nærmest diamentralt motsatte betydning og innhold sett fra kristent ståsted. Synden i kristen tro knyttes til menneskets eksistens og er en tilværelsessynd som enkeltsyndene er avledet av. Synden blir et allmennbegrep i kristen tro mens den i islam aldri kan bli dette, altså et allmennbegrep.

Synden og syndene i islam er alltid enkeltsynder, overtredelser og brudd mot Allah’s lov, hans konkrete ad hoc-forbud, påbud og disse er i grunnen alt mennesket trenger å vite om hva Allah vil og hvem Allah er, og om hans (mulige) karakter og vesen, som avsløres indirekte eller implisitt i og med hans attributter eller 99 navn eller abstraksjoner.

Koranen er miraklet og gudsåpenbaringen i seg selv. En muslim kan bli syndfri – men ikke frelst i radikal kristen forstand - ved å oppfylle de konkrete plikter til punk tog prikke. Det gir ham rettigheter som krediterer på vektskålene på dommens dag.

Den troende som f eks utfører pilegrimsreisen korrekt i henhold til reglene, kan anses seg som syndfri som et uskyldig barn, allerede her i live, men ikke med full visshet om frelse når regnskapet en gang senere skal gjøres opp. Kronen på dette menneskeverk er å få kysse den sorte stenen i Kaba’en i Mekka. For mange muslimer føles dette som den største lettelse og selve meningen eller formålet med livet. Men heller ikke dette kan gi endelig og absolutt frelsesvisshet i islam. Selv ikke de terroristene som søkte martyrdøden og fløy inn i Tvillingtårnene 9. 11 kunne ifølge lederens etterlatte papirer være helt sikre på paradisets velsignelser, hvilket fordrer at muslimer stadig vekk må forbedre eller foredle seg i den store jihad, hvilket gir enn viss trøst: Man minimerer straffen i helvete ved egen kraft, ved å pukke på en juridisk rett overfor Allah, en rettighet Allah selv har skjenket alle muslimer.

Gjør du din plikt, har du din rett. Det lyder rettferdig. Det smaker av juss, og tro, av et menneske som i sitt vesen betraktes eller defineres som jurist og troende på en og samme tid.

Innenfor lutherdommen, derimot, er mennesket aldri noe mer enn simultan rettferdig og synder overfor Gud, i en gudsrelasjon som er mer eksistensiell enn juridisk betinget, sett i første omgang, men som likevel avhenger av Guds egen juss og makt, nemlig som den som rettferdiggjør i en hellig og ensidig initiert akt av skjenket, ufortjent nåde.  

Så juss er juss og tro er tro, men på helt ulike premisser og i en helt annen setting i de to «troene», men muslimene ser avgjort på seg selv som mer genuint homo juridicus et homo religiocus enn vi gjør i dag.

Hva betyr det? Jo, det betyr at antropologien, sosiologien og psykologien ikke evner å ta muslimer på alvor og se dem som så ansvarlige som de vitterlig ser seg selv som. I stedet ser disse akademiske disiplinene muslimene – særlig de marginaliserte og fremmedgjorte -  som mer hjelpetrengende enn det de i virkeligheten er. Disiplinene i seg selv er radikalt gudløse paradigmer og grunnen til dette er at disiplinene med nødvendighet må gjøre Gud til et studieobjekt integrert i menneskets eksistensielle og materielle grunnvilkår. Og det en da gjør er å gjøre Gud – eller avgud – til en del eller avgrenset størrelse innenfor et lukket system eller univers som man i prinsippet innbiller seg man kan forstå og forføye over.

I disiplinenes altoverstyrende paradigme gis det lite eller intet rom for genuine eller radikale og konstituerende avtaler mellom mennesker. I og med at paradigmet forutsetter gudløshet, kan det ikke ta inn over seg og operere ut fra de to helt vesentlige dimensjoner i menneskes grunnvilkår, nemlig den juridiske samtidighet med den religiøse dimensjon. Slik fratar disiplinene menneskets uhelbredelig behov for Gud og sin gudstro.

Implisitt i dette paradigme ligger da også at mennesket først og fremst ses som primært avhengig av dette gudløse paradigme i seg selv og sekundært de menneskene som forvalter det og påvirker gjennom det, i den tro at det er vanntett sant, og da også uten vilje, evne og behov for å stille de fundamentale spørsmål som her er stilt.

( Akerhaugs kronikk:

Fra tid til annen reises spørsmåletom islam kan reformeres eller forbedres. Og det skrives seriøse bøker om dette, som synes å kunne gi et positivt svar. Det ligger også en stor optimisme i spørsmålet med hensyn til fremtiden for oss alle.

Det ligger dessuten i kim i dette spørsmålet at det før eller senere oppstår et nytt og kanskje bedre, men klart desto vanskeligere spørsmål, og det er om muslimer kan forandre seg, eller om de kan forandres til det bedre, også dette et seriøst spørsmål med tanke på fremtiden.

Begge spørsmål forutsetter midlertid at livet ikke er noen dans på roser, men snarere at livet tvinger oss til å danse eller hoppe fra torn til torn, med stor risiko for at vi kollektivt kan komme til å bære med oss en torn i kjødet, både på den ene og den andre side av den kjølen som skiller oss, vi ikkemuslimer altså, fra muslimene i dette landet og fra islam selv.

For å sikre oss at dansen foregår noenlunde plettfri eller sømmelig og for å sikre oss at så få som mulig blir utsatt for varig skade på legeme og sjel i denne prosessen, som nettopp er satt i gang, kommer det velmenende eksperter løpende til fra mange hold og forskriver både allmenn- og individualpreventive virkemidler av ulike slag, og positive økonomiske så vel som kulturelt oppbyggelige og politiske metoder.

De fleste er imidlertid enige om en ting og det er at det synes meget lettere å forandre miljøet og holdningene for å forandre menneskene enn å omskape eller nykonstruere det via manipulasjon av individenes genom, så å si, for å tilpasse dem de nye forholdene, som jo nå forandre seg i et tempo og på en måte som ingen, hverken lek eller lærd, hverken kan forutse, styre eller eventuelt stoppe, før det er for sent.

Hvem er det så som har skylden og bærer ansvaret? Noen sier at det er vi aboriginer som har skylden og at vi har mistet koden som kunne sette brems på den rivende utviklingen vi ser utfolde seg, eller innviklingen som vi dras inn i, for å si det på en mer adekvat måte,  og som vi blir utsatt for, og som nå fremover vil koste oss dyrere og dyrere for hvert år som kommer og går, uten at noen ser ut til å bekymre seg stort.

For vi har da så mange ressurser og er så store nå, at noe må vi da kunne bidra med, som det hør seg og bør seg for folk som vil ønske fred i stuen, om det nå stormer eller regner utenfor og uansett hvem det er som banker på døren og uansett om et nå er på en solskinnsdag eller i en uværsnatt med storm og kulde.

Man kan også spørre: Hvem er ansvarsfri og hvem har ikke skyld for det som skjer og kommer til å skje?

Vel, for å svare nedsetter man f eks Brockmannutvalget som forteller fremtidshistorien i klare tall, antakelig fullt klar over at uansett prognoser, så vil folk tro at det skal gå seg til på en bedre måte enn noen ville ha kunnet frykte på forhånd, før rapporten ble lagt frem.

Så lenge det fins andre enn en selv som en kan overlate ansvaret for utviklingen, foretrekker de fleste at oppgavene overføres til andre og derfor legger ikke folk flest legger seg opp i det. De fleste vil helst sitte på den grønne gren og nyte musikk med ørepropper, og nyte solnedgangen uten å måtte tenke på at motorsaga allerede er i gang ved stammen, like over roten.

Eller man kan reise over til Sverige for om mulig å få en litt annen anelse, eller oppdagelse,  og der får man høre at svenskene, som stat og nasjon, nå må ut på lånemarkedet for å ta opp store lån for at de skal kunne ta imot fler som trenger hjelp fra det store urolige og utrolige utland, hvor helvete rår og hvor det nå bare er svenskene selv som tror de kan bøte på all denne elendigheten i noen grad, her blant de rikeste av de rikeste her langt oppe i det kalde nord, her hvor de varmeste av alle varme hjerter fins, nå som før, og hvor de vil befinne seg for all fremtid, visstnok.

Svenskene later til å tro at de umulig kan spare seg til fant samtidig som de forbruker seg til fant, og det har de jo for så vidt rett i. Ja, de leder an når det gjelder å tro og stole på dette og ingen ser ut til å klare å overbevise dem om det motsatte. Det samme gjelder til en viss grad danskene. De er litt raskere på labben med samfunnskritikk og litt mer åpne for åpenbaringer lettere apokalypser, fenomener som daler ned ovenfra.

Det gjelder selvsagt også oss selv. Få synes klar over at vi skremmer oss selv til positiv tenkning og tilsynelatende endrede holdninger med en prislapp vi neppe tør tenke på at vi selv kanskje burde betale nå, og ikke en gang for evig om et par generasjoner.

Men vi er nær sagt selvsagt foreløpig ikke helt i tet her, og leder foreløpig ikke an i konkurransen om å bli verst eller best, på en og samme gang, sett i ulikt fugleperspektiv. Brochmannsutvalgets konklusjoner om at utviklingen – eller innviklingen – ikke er bærekraftig, lar vi henge over hodene på helt andre enn oss selv, samtidig som stadig flere av oss plutselig befinner oss som minoriteter i egne gater og bydeler, som noen innrømmer man flykter fra med den begrunnelse at man ikke har noe med fremmedkulturelle å gjøre, men med skolemiljøet til de håpefulle så og fordi det nå engang passer seg slik. 

Vi skilter så ydmykt, blygt og nedtonet som vi kan med alle pengene vi har på bok og med en pekefinger over hodet som forteller oss at etter næring kommer tæring, som om dette var noe ufrakommelig og gudevillet på forhånd. Og dessuten skaper både vi og svenskene fryktelig mange nye arbeidsplasser i dette kaoset, sårt tiltrengte arbeidsplasser, i en tid med stadig større arbeidsledighet. For jo flere hender i sving, både i og utenfor helsevesenet, jo større og bedre ringvirkninger, vet vi, og da spesielt hva angår ekspertene som får stadig mer å gjøre,  og for de rikeste, som stadig blir rikere på autopilot jo fler arbeidsplasser som kan formidles gjennom et NAV med stadig større potensiale, til både godt og ondt,  både til offentlig og privat sektor.

Slik sett lever vi nå ut det best tenkelige av alle kollektivt win-win-verdener eller hallelujascenarioer som tenkes kan. Vi sitter på fjelltoppene rundt om og synger i kor: Det går bedre og bedre dag for dag, gladnihilister som vi er blitt alle i hop, mens vi trøster oss med at vi har bærekraft nok i oss selv til å tåle ikke bare det neste skippertak, men også alle de andre påfølgende, hvis det virkelig skulle komme til å røyne på.

Trøste og bære, ja. Men om hvordan vi skal klare det, tja, det sa vel Brochmannutvalget lite om. Andre sa imidlertid tydelig ifra: Farvel Noreg, og kunne begrunne det med tallkolonner og diagram, men uten at noen lot seg affektere, for «dett var dett» og som om absolutt ingenting var sagt.

«Apres nou la delyge». Etter oss kommer syndefloden. Vi er riktig nok frelst, men har glemt den etterfølgende forventning om selvforsterkende helliggjørelse. Vi sitter i sola som evige påsketurister på fjelltoppene og synger: Det går bedre og bedre dag for dag.

Men riktig nok med et lite forbehold nå, et obligatorisk refreng pådyttet oss ovenfra: For det vil nok gå seg til etter hvert. (Det vil gå seg til, ja, gå seg til, å ja å ja, for det vil gå seg til … til tonen: En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør … )

Joda, vi trøster oss med å trøste oss, men å bære oss selv opp og fremover, det er like vanskelig og umulig som å dra seg selv opp etter eget hår med begge hender samtidig.



Hvordan skal vi tilpasses og tilpasse oss?

Muslimer har flere valgmuligheter fremover. Noen vil legge seg på følgende linje, slik Sylo Taraku, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold) gjør:

Årsakene til radikalisering kan være komplekse, men vi må ikke underkjenne ideologien som en motiverende faktor. Jihadistene kommer ikke fra en annen planet, men ut fra muslimske miljøer der storhetsfantasier om et islamsk kalifat og antivestlig retorikk ikke får nok motstand.

"Muslimske miljøer og organisasjoner må i hovedsak ta tak i fire problemstillinger for å forebygge radikalisering på langt sikt:

Forestillingen om egen overlegenhet og en nedlatende holdning til de vantro

Intoleranse overfor kritikk

Forestillingen om at Vesten driver et evig korstog mot muslimer

Utopien om et islamsk kalifat."




Eller de kan legge seg på en linje med en mer konfronterende tone – en litt mer tekstorientert eller koranistisk linje - mot visse «uønskede» muslimske miljøer med et mer uttalt islamsk tekstlig grunnlag for sine posisjoner:

Linda Alzaghari, en norsk konvertitt til islam sier: «Al-islam deen wa dawla» er slagordet til islamister verden over. Det refererer til at islam er både religion og stat. Hva de ulike islamistiske bevegelsene legger i dette mantraet er variende, men det er pr. i dag ingen islamistiske bevegelser som aktivt tar til orde for å sikre grunnleggende menneskerettigheter. Tragedien med en islam som omfatter både religion og stat, er den urettmessige makten de som forfekter dette kan påberope seg i Guds navn.

Videre:

Er man uenig i de politiske føringene, blir det kontret med at man angriper religionen. Det er en feig måte å oppnå makt på, og en uetisk måte å parkere sine politiske motstandere.
Hun mener reform og dialog er veien å gå til å få større oppslutning om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.

Hun innrømmer imidlertid at dette er vanskelig og derfor trenger muslimer en revolusjon der målet er å skille mellom politisk islam og religiøs islam. Hun er f eks tydelig  mot niqabforbud og skylder på militante salafister for at mange niqabbrukere nå fremtrer som offer og dermed som bevis på at samfunnet er fientlig overfor islam.

Den nå så vidgjetne og for noen «beryktede» forskeren Lars Gule har sine egne, men ikke særlig originale eller nytenkende  synspunkter å komme med:

Vi leter etter forklaringer på menneskelige handlinger ved å dele opp og analysere komponentene i menneskers liv. Dermed fokuserer vi å følelser, sosiologi, psykologi, sosialpsykologi, religion, politikk, frustrasjon, kriminalitet, utenforskap, diskriminering osv., osv.

Vi er jo alle et produkt av en mengde faktorer. Derfor er det nok heller samspillet mellom faktorer vi bør se på enn å lete etter en eller annen slags hovedforklaring på hvorfor noen hater og handler som de gjør.

Han skriver:

Mangel på kunnskap om islam er også med på å berede grunnen for vrangforestillinger og islamofobe konspirasjonsteorier om islam og muslimer. Dette bidrar til både stigmatisering og polarisering. Islamofobe holdninger er også med på å skape ekstreme motreaksjoner hos mange muslimske ungdommer.

Videre:

Det kan aldri være snakk om noen ensidig propaganda for én religion, men saklig og kvalitetssikret informasjon som bidrar til å formidle kunnskap om islams mangfold. Dermed ville man ha gode muligheter til å formidle at muslimer flest har ikke-ekstreme og fredelige tolkninger av islam som sitt trosgrunnlag.


    "Ved å bruke nettopp skolens eksplisitte verdifag, hvor også etikk skal være sentralt, til å i formidle kunnskap om islams mangfold på et faktabasert grunnlag og i samarbeid med ulike religiøse lærde med stor legitimitet, kan man forebygge både fordommer og ekstreme tolkninger."

Dette er en programmatisk formulering og kan ikke gis referanser. Det er et begrunnet forslag basert på nettopp at bedre islamkunnskaper kan fungere forebyggende mot ekstremisme.

    "Det er trolig nettopp mangelen på en slik trygg minoritetsidentitet som er – i alle fall en del av – forklaringen på utviklingen av ekstreme islamtolkninger med tilhørende opposisjonelle identiteter blant en del unge muslimer."

Her er jeg forsiktig med formuleringene, men de undersøkelsene jeg er i ferd med å gjøre av de ekstreme muslimene i Profetens Ummah og de som har reist for å slåss i Syria/Irak, indikerer en klar "taperprofil", dvs. personer som har havnet utenfor samfunnet, blitt mobbet, ikke lykkes på arbeidsmarkedet, som har opplevd diskriminering mm. Når vi samtidig vet at deres foreldres idenitet ikke passer og de heller ikke aksepteres som norske, er det all grunn til å tro at individuelle og kollektive identieter er i spill her.

Han referer til PST:

Få av de som har reist til Syria har høyere utdanning og/eller fast jobb. Flertallet kjennetegnes snarere av lav utdanning og løs tilknytning til arbeidslivet. I tillegg har en del forbindelser til kriminelle miljøer. Denne relativt svake tilknytningen til det norske samfunnet kan skyldes ulike forhold. Mange søker status i andre former enn den som tradisjonelt knyttes til utdanning og yrke, og det å kjempe i Syria kan nettopp gi en type status og identitet som er mer forenlig med deres verdisett og verdensanskuelse. I denne kategorien finnes det flere eksempler på svært ressurssterke personer som tidligere har vært godt integrert i eget lokal­miljø på flere arenaer, men som i takt med økende radikalisering har kuttet alle bånd til sitt opprinnelige miljø. Denne gruppen kan antagelig vanskelig nås med tiltak som rettes inn mot sosioøkonomiske forhold alene, ettersom den lave statusen er en effekt av, og ikke årsak til, radikaliseringen.

For en annen, om enn uensartet, gruppe blant de syriareisende, ser det ut til at årsakssammenhengen går i motsatt retning. Her kan lav sosio­økonomisk status ha gitt en sårbarhet som bidrar til å øke risikoen for radikaliser­ing. Denne gruppen kjennetegnes av at de har hatt problemer med å finne sin plass i samfunnet siden ungdomstiden. Når slike personer beveger seg i randsonen, fysisk og virtuelt, av ekstreme miljøer, blir de sårbare for påvirkning i negativ retning. Det er viktig å legge merke til at det antagelig ikke er avbrutte utdanningsløp eller arbeidsløshet per se som skaper sårbarheten. Svak tilknytning til samfunnet for øvrig kan imidlertid føre til en manglende følelse av tilhørighet, som i sin tur kan være medvirkende til at personer søker status og identitet i slike ekstreme miljøer. For denne gruppen kan skolegang og yrkesaktivitet ha en forebyggende effekt i seg selv fordi det kan bidra til å skape tilhørighet. Det vil også redusere kontaktflaten med radikaliserende miljøer ved at de omgås mennesker som ikke deler deres ideologiske ståsted, i tillegg til at færre timer i døgnet kan brukes på radikaliserende nettsteder og debattfora."



Vi vet litt, sier Gule:

Hva vet vi så om sammenhengen mellom ekstreme holdninger og handlinger på den ene siden, og kunnskaper om ideologi og religion på den andre? Faktisk en del.

Det har lenge vært kjent at mange unge høyreekstremister har vært mer interessert i spenning og vold enn i høyreekstrem ideologi. Kort sagt har de ikke vært motivert til ekstreme handlinger av ideologi, men andre faktorer.

Vi vet også at mange av de ungdommene som reiser til Syria og Irak heller ikke har solide kunnskaper om islam. De er opptatt av å gjøre noe, endre en urettferdig situasjon.

Vi vet også at noe av dette gjelder folk som har engasjert seg i ekstreme grupper og handlinger på venstresiden (og her snakker jeg av egen erfaring).

I disse tilfellene kommer tilslutningen til ideologi og religion i etterkant, som en rasjonalisering av engasjementet, følelsene og virketrangen.

Denne kunnskapen finner vi også i en del studier, noen nevnt i et tidligere innlegg i denne tråden.

Det er dette som tilsier at gode kunnskaper om islam i alt dets mangfold, kan fungere forebyggende mot ekstremisme. Det er ikke like opplagt for alle ideologiers vedkommende, men nettopp islam er nok mer mangfoldig enn mange klassiske politiske ideologier. Det finnes heller ikke noen garantier, for det er også folk som har blitt ekstreme av å dypdykke i egen religion eller ideologi. Likevel kan altså de kunnskapene vi har, brukes til å forebygge.

I sum: Det er således gode grunner til å vektlegge mer islamkunnskap i norsk skole i dag. Presentert av kvalifiserte lærere med godt læremateriell og tilgang til eksterne ressurser.

Lars Gule




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar