Natan-sakene: I det godes tjenste?

Vi husker alle Natan -saken fra Bergen tidligere i år, hvor selveste ordføreren engasjerte seg i all sin overdådighet og plettfrie retorikk - om den mindreårige gutten som etter mye om og menn endelig fikk bli i landet, sammen med foreldrene, som var «ulovlige». Saken var en bestseller i media, og en historie hvis «ende» fikk de fleste til å trekke et lettelsens sukk. Det endte jo så riktig og så godt. At. Man kan lure på hvilken endelikt alt dette vil medføre.

Eller gjordet det det?

Vi har hatt slike natan-saker tidligere og vil få dem fremover, på løpende bånd. Nå sist reiser byfolket i Namsos seg i protest og vil reise sak mot staten for feilaktig (og kanskje brutal) utsendelse av en familie med 7 døtre. Se her  

Vi kaller i dette innlegget og i denne saken og lignende saker for en natan-sak, fordi de alle reiser de samme grunnleggende og prinsipielle spørsmålene, og vi begynner derfor – i frykt og med beven - vår lille analyse her med følgende farlig og muligens umoralske påstand:

Det er kun foreldrenes skyld at Natan er i Norge og det er kun foreldrenes skyld hvis Natan blir sendt tilbake til Etiopia, sammen med sin familie. (Fordi foreldrene ikke fyller kravene til å få opphold her i landet og fordi de har bodd her i mange år direkte ulovlig.).

Er det mulig å si noe slikt? Og er det ikke moralsk forkastelig å nevne dette høyt? Er det ikke beint fram ondsinnet overhodet å tenke i slik baner?

Jo, jeg tror det, altså at det er mange som nok vil mene dette, i dagens klima. Altfor mange.

Hva er så saken? Jo:

Natan er en fin, våken og helt normal ”norsk” somalisk gutt, men det er ikke hans skyld hvis han blir sendt tilbake, hvis han blir det, etter rettskraftige dom. Natan som individ er ikke ansvarlig og kan ikke lastes.

Hvorfor er det så vanskelig å legge skylden på foreldrene hvis ”det verste” skjer? Ja, hvorfor er det så mye lettere kun å fokusere på det faktum at Natan er helt uskyldig, mens alle andre vinkler er helt umulig i dagens føleklima å legge til grunn for en kumulativ begrunnelse hvor hensynene også til foreldrene, og til rettsstaten Norge, trekkes inn i vurderingen?

Er det fordi at loven sier at hovedhensynet skal tas til barnets beste hvis ikke innvandringspolitiske hensyn veier tyngre?

Vi er her i et landskap som tiltrekker seg aktører som først og fremt er opptatt av å beskytte og støtte gutten, dvs barnets interesser, på bekostning av hensynet til staten og det hovedhensyn som burde veie tyngst av alle hensyn, nemlig hensynet til foreldrene, som er her på ulovlig grunnlag. For å si det litt ironisk.

Hensynet til rettspleien på lengre sikt og hensynet til lovverkets hensikt, nemlig allmennprevensjonen, uteblir og feies imidlertid her grovt under teppet. Gamle normer bygget på prinsipiell forutsigbarhet må vike for et en ny rettstenkning ad hoc hvor personer som ikke kan stilles rettslig til ansvar (barnet)  blir gitt lovgivnings- og domsmyndighet over personer som faktisk er rettslig ansvarlig, i kraft av at de er ved sine fulle fem, at de er voksne og dessuten foreldre som med vitende og vilje har ført hele familien inn i den tragiske situasjon den nå engang har kommet opp i. (Og alt dette i kraft av en svært liberal fortolkning av konvensjoner Norge som stat har forpliktet seg til å følge).

Hadde ikke foreldrene vært her på ulovlig grunnlag, ville det ikke har vært noe problem. Men at de er ”ulovlige” skal ikke ha noe å si for Natans posisjon, vil følelsesmenneskene ha det til. Natan blir altså den personen som kan gjøre foreldrenes ulovlighet lovlig. Han blir dermed også den personen som kan tvinge staten til å legge til grunn og prioritere hans egen interesse fremfor alle andre hensyn og interesser.

At Natan blir brukt i et kynisk spill fra mange hold, blir bevisst underbelyst i dagens følelsesklima. Spillets aktører synes å bygge sin agenda på frykt for ikke være medlidende nok – og kanskje for ellers å bli kalt rasister - og for dette må de kjøpe seg avlat, ved å ofre tradisjonell rettsforståelse som jo var forankret i tanken om at bare voksne og tilregnelige personer kan stilles til rettslig ansvar.

Både foreldrene, lovverket, staten, dommerne, politikerne og befolkingen generelt vil dermed  i praksis ha etablert en felles interesse, nemlig at deres interesser alltid kommer i annen rekke i forhold til barnets interesser. Og dette siste gjelder også i forholdet til andre asylsøkerbarn med ”ulovlige” foreldre som tidligere har måtte reise fra landet. Hvis Natan får bli, rokkes dermed disse andres krav på beskyttelse og krav på å bli behandlet likt for loven. De kan med rette hevde at de er blitt ulikebehandlet på feilaktig grunnlag. Og at dett er urettferdig.

De mest følelsesbetingede støttespillerne for Natan gjør faktisk ”barnet Natan” til en gud som ligner en allmektig Gud, eller en slik guds Sønn, eller en slik guddoms spesielt utvalgte, en Sønn som stilles over loven og som faktisk kan kreve alle disse følelsesmenneskenes tilbedelse.

I hvert fall i det ytre sett. Faktisk er tilbedelsen av Natan ikke noe annet enn selvtilbedelse skjult som respekt for det hellige – Natan – som man bruker som et verktøy mot beskyldninger om at man hvis man ikke var et følelesemenneske og tilbeder av Natan, så ville man være noe mindre og verre, dvs følelsekald og lovryttersk eller fariseersk av verste slag, og et menneske som burde fordømmes av alle, spesielt da av Gud selv.

Natan-saken er en Munchausen by proxy sak. Gutten blir brukt av de mest eklatante følelsesmessig mest korrekte støttespillere for å fremme sin egen sak og sikre sitt ”gode” rykte som følelsesmessig varme, rause og empatisk mennesker, mennesker med smil som ikke kan tørkes bort. De gjør seg selv til pigviner, vesener som på sin side heller ikke kan stilles til ansvar. Alt i frykt for ellers å kunne bli assosiert bare i det minste lille grann med kulde, menneskeforakt, umenneskelighet, rasisme og ellers alt det som kan tilskrives djevelen mer enn det menneskelige. 

Det kan jammen se slik ut: Voksne politisk følsomme og politisk følende mennesker kjemper om å få sin sak igjennom: De vil gjøre seg selv og Natan til selvutnevnt uklanderlig moralske og hellige personer som vil at domstolen skal tolke loven slik at de selv blir bestemmende over lovtolkningen og dessuten også over domstolen.

De følelsesmessig helt korrekte har dermed gjort seg både til Gud og bøddel, dvs en bøddel med makt til å unnlate å eksekvere. De har gjort seg til unnlatelsesbødler. De har fått gjennomslag for at det er bedre og mer høyverdig at Natans interesse overstyrer alle andre interesser. Natan kan dermed føle at han er den som har gitt disse følemenneskene guddommelig status, - en byrde han kanskje må betale for når han blir eldre -  , også i den forstand at alle som måtte være mindre følelsesmessig orienterte og mer sosiologisk og juridisk konsekvens-orienterte blir nedgradert til en status langt under det som står seg for de guddommelige og deres høye standard, dvs i forhold til Natan og hans ”medfølere”.

Men hva slag standard er det dette egentlig dreier seg om? Er det Guds standard?

Neppe, for Guds standard gjør foreldrene ansvarlige for sin barn, ikke myndigheten og de til enhver tid rådende følelser i de ulike departementer og andre populasjoner.

Vi er blitt en kultur som skal styres av følelser og pasjoner. Og øyeblikk. Og den som ikke kan oppvise tilstrekkelig med emosjoner eller pasjoner, kan med sikkerhet vite at de vil bli uglesett, utfrosset og mistenkeliggjort, hvis de ikke istemmer i hallelujarusen.

Det er blitt en umulighet å ta til vettet i dette landet nå. Det hjelper lite at en statsminister peker på at det blir urettferdig overfor mange andre som har vært i en tilsvarende situasjon praktisk og juridisk og som er blitt sendt ut, at Natans familie nå får en særbehandling.

Dette bryr ikke følelsesmenneskene seg om. De vil trumfe sin sak igjennom. De skaffer seg pressedekning og får det på et vinks varsel og media følger lydig med og konstruere tv-programmer som ser ut til bare å ha ett sikte og det er å sette til side enhver beslutning fra politisk eller juridisk hold. Og vettugt hold. Og i en slik setting er domsutfallet gitt på forhånd. Mediashowene har overtatt domstolenes, de sindige embetsmenns ekspertise og byråkratiets rolle. Politikk er blitt følelse. Gefyhl ist alles.

Og dette vet de. Det er lett å utkalkulere på forhånd og denne brekkstangen bruker de så kynisk for å få tilfredsstilt sitt behov for hysteri under dekke av en tilsynelatende inderlig empati som de mener de er en forpliktelse for andre å dele med dem – ellers.

Det de har bidratt til er å gjøre den umyndige Natan til et eget aktivt lovgivende  rettssubjekt som i kraft av sin uansvarlighet faktisk har gitt sine ansvarlige foreldre rettigheter som hverken de selv eller myndigheter og makter har kunnet tilby dem, nettopp fordi de har handlet uansvarlig, dvs ulovlig. Uten Natan, nemlig: Ingen rettigheter.

Det fundamentalt ironiske i slike saker er at mens følelsesmennenskene med sine gode intensjoner tror de gjør det sanne, gode og skjønne, så oppnår de det motsatte, nemlig å frata Natans foreldre - som friske og normalt oppegående mennesker- det egentlige ansvar for Natan, og andre barn i lignende situasjon. Natan er nå ikke lenger foreldrenes, men følelsesmenneskenes. De har ham med hud og hår nå. Han er deres og ikke foreldrenes. Så Natan har sannelig noe å takke dem for og stå i gjeld til – for alltid.

Hvilket forhold til foreldrene vil vel ikke Natan etter hvert få når det går opp for ham at det jo ikke var foreldrene som reddet ham, men følelsespsykopatene? Og at det faktisk var foreldrene som hadde satt hans liv på spill?

«Natan den vise» kan få problemer vi ikke har oversikt over her og nå. Dypest sett imidlertid, er at det som er gjort er å fjerne bindet for øynene fra fru Justitia. Vi har tvunget henne til å bli seende og til å åpne brystkassen for all verdens lidelse og fanteri, slik at vi kan se at hun er medfølende med oss og villig til å gi oss avlat. Vi har fratatt henne vektene som rettferdigheten ble utmålt og balansert på. Hvis hun lukker brystet til igjen nå, og plasserer bindet for øynene på nytt, og insisterer på vektskålene igjen, ja, da vil vi hate og forakte henne mer enn noen gang før. Og det er urovekkende og farlig.