Multikulturalisme og sannhet

Hvorfor det går så galt?

Fordi vi tror at illusjoner er bedre enn sannhet og virkelighet og at illusjoner gir en mer varig trygghet og større fremgang for alle – inkludert større forståelse for hverandre og dermed robotmessig mer toleranse.

Vi tror at mer åpenhet og mer demokrati skal gjøre oss mindre innelukkede i oss selv og mindre gjerrige både mentalt og materielt og at demokratiet skal sørge for at vi blir mer inkluderende og at vi på denne måten skal berike oss selv stadig mer og mer slik at vi blir rikere på sikt, alle sammen.

Vi er inne i et gedigent velmenthetens eksperiment, et eksperiment som vi først og fremst mener skal lykkes ved å appellerer til mer, større og dypere følelsesmessige eller empatisk engasjement  overfor  ”de andre” eller fremmede, om man vil. Vi tror at vi skal lykkes med denne strategien ved å få oss selv til å tro at det beste botemidlet er større relativisme, dvs mer multikulturalisme – og, dermed mindre sannhet, dvs absolutt sannhet og etisk absolutthet.

Tragedien består i at vi ikke ser dette, og grunnen til det er at vi har glemt å tenke ut fra grunnleggende logiske tankelover eller førsteprinsipper - , med det resultat vi ikke lenger makter å se sannheten. Vi sier ikke lenger at det fins bare en sannhet, vi sier at det som kan være sant her, ikke nødvendigvis må være sant der. Vi har dermed ikke bare sagt at sannheten er relativ- hvilket den ikke er- men også at det ikke finnes noe som heter synd i egentlig, grunnleggende forstand, dvs i radikal forstand.

Vi har med andre ord begynt å tenke om synd slik muslimene tenker om synd, nemlig at den ikke er ”original” eller grunnleggende radikal og i den forstand slik at menneskene på en eller annen måte alle sammen tvers igjennom og strukturelt er involvert eller merket av den, og at den som et utgangspunkt er selvpåført og at den derfor utelukker ethvert forsøk fra oss selv på å frelse oss selv. Det er dette vi har "glemt" å se.

For muslimene er selve synden ikke så farlig og i den grad mennesket noen gang har begått en slik grunnleggende og utilgivelig synd, så har Allah sørget for at den nå ikke eksisterer lenger, den ble oss alle nemlig tilgitt allerede nesten øyeblikkelig etter at den først ble begått. 

Mennesket kunne skjenkes fra den allahianske himmel til jorden som et syndefritt individ, men fra nå av gjaldt det om holde seg på matta, for disse syndefrie menneskene. Et lite avvik fra de forordninger og de lover og påbud Allah ga, ville automatisk medføre store ulemper i helvete, eller limbo som mange muslimer vil kalle det, før alle muslimer til slutt – bortsett fra noe få – atter igjen kunne oppreises og tillates inntreden i Allah’s himmel, gjerne med profeten Muhammed som mellommann eller forsvarsadvokat.

Å tenke slik er imidlertid blitt umulig for det moderne eller postmoderne menneske, spesielt i de ateismifiserte eller naturalismifiserte Vesten. Vi er tvert imot blitt dupert – eller indoktrinert til å tro – at det forholder seg omvendt, nemlig slik – som muslimene tenker – at vi kan frelse oss selv, bare vi forsøker på den riktige måten og med de rette midlene, eller, på den annen side, slik at skjebnen eller tilfeldighetene eller evolusjonen tar seg av dette, fordi vi selv ikke makter å heise oss selv opp etter håret og at alle anstrengelser derfor allerede før vi er begynt er fastlagt en gang for alle, på forhånd.

Vi har dermed påført oss selv den selvvurdering at vi må være fremtidsoptimister, ellers går jo dette på ingen måte seg til, av seg selv, men snarere: Rett til helvete, et sted vi ironisk-tragisk nok ikke tror på, ja, ikke kan tro på.

Vi har dermed også plassert oss ut fra eget behov og eget valg – tror vi – i Paradisets hage, der hvor det ikke finne synd og hvor alt skal gå seg til, denne gangen. Tror vi. Vi har jo vært gjennom Opplysningstiden, ikke ?

Men det vi ikke ser, er sannheten. Vi tror i stedet på den illusjonen at noe kan være sant og ikke-sant på en og samme tid og vi har glemt at dette er et brudd på en grunnleggende lov som ikke engang Gud har skapt, men som tvert imot er en del av Hans karakter og vesen, og den går ut på at å tenke slik er umulig, eller ulogisk og derfor farlig, kontraproduktivt eller usunt.

Trengs et eksempel? Javel,  og her er det: De første menneskene som falt for fristelsen var Adam og Eva. De trodde virkelig på at det var mulig at noen kunne være sant og ikke-sant på en og samme gang, for hadde ikke Gud sagt at av treet som står midt i hagen, må du ikke spise av, for da ville de forstå forskjellen mellom ondt og godt?

Og hadde ikke Adam og Eva forstått budskapet og lovet å holde seg fra å gjøre Guds befaling og råd  til en u-lov?

Vi må formode at svaret er ja. Og følgene kjenner vi alle, sett fra et Bibelsk eller judeokristent ståsted, (selv om selve fortellingen tolkes på ulike måter).

Den første synd var altså at mennesket brøt den tankeloven som sier at A kan ikke være ikke-A på samme måte. En identitet kan ikke være identisk med denne identitetens ikkeidentiske identitet.

Men det var akkurat dette slagen tenkte. Og som den fikk de to første menneskene også til å tro på, eller i hvert fall prøve seg på, eller teste ut.

Vi vet alle hvordan det gikk. Men vi har ikke lært. Vi fristes fremdeles av slangen og faller for den samme fristelsen, nemlig den at sannheten ikke eksisterer objektivt, men at den så å si følger direkte og relativt som en forlengelse av den kultur vi befinner oss i og flyter av. 

Vi tror ikke lenger at Sannheten er åpenbart av Gud. Vi tror at sannheten åpenbares av Slangen.

Vi tror at vi kan kjøpslå omkring sannhet, at vi kan inngå pakter og avtaler med hverandre på tvers av alle forskjeller og ulikheter, alle kulturer og alle identiteter. 

Vi må jo tro på fremskrittet, sies det. Vi frykter med andre ord fremtiden så mye at det er umulig for oss å se tilbakekrittet. Vi setter vår lit til at vi ut fra ren fornuft skal klare brasene. Og vi tror at vi skal klare oss ved å bruke fornuften, men det vi ikke ser er altså at vi har glemt den viktigste delen av logikken, den grunnleggende delen, førsteprinsippene. 

For disse har vi nå fortrengt til et mørke av underbevisstheten som vi selv ikke vil makte å gjenoppdage, uten at noen gjør den største av alle kraftanstrengelser for å føre oss tilbake til det grunnleggende, til selve forutsetningen for å kunne tenke riktig og logisk i det hele tatt, og til åpenbaringen. (Og den beste måten å gjøre dette på er å åpne oss for den judeokristne Gud på nytt).

Vi må med andre ord bort fra den tanke eller den teori som sier at tenkningen i seg selv er en sosial konstruksjon midt i et spill av forsøk mellom kulturer på å vinne dominans, at språket i grunnen er tilfeldig eller kun nomina og at det ikke eksisterer noen sannhet som overskrider kulturene og som er universell eller absolutt, og gudegitte.

Vi må bort fra den forestilling at vi ikke kan overprøve (fordømme) og forkaste visse ideer, troer, fakta eller sannheter andre kulturer konfronterer oss med fordi selve språket jo i seg selv ikke forteller oss noe annet enn at ”Sannheten for dem” er like god som "Sannheten" for  oss.

Vi må tørre å si at noe enten er sant, eller så er det falskt og at det ikke finnes noen ”gylden mellomvei” her. Den ekskludere seg selv i og med eksistensen og realiteten av tankelovene eller førsteprinsippene.

 

Synd er sykdom og brudd på de her relevante lovene. Å fortrenge dem er et symptom på mental svekkelse, angst for virkeligheten. Men at vi har fortrengt disse lovene betyr ikke at de ikke kan gjenoppdages: 

De eksistere utenfor oss og gjenspeiles i alt Jesus Kristus sa og gjorde. Man kan ikke si det samme om profeten Muhammed som rollemodell i denne relasjonen.

Av brudd på eller fortrengning av lovene følger det jeg vil kalle Den mulitkulturelle feilslutning: 

Man ser ikke forskjell på å kritisere ideene, troen eller tankeforutsetningen i en populasjon og dette å kritisere  individene som utgjør populasjonen isolert som personer. 

Man ser ikke at det er forskjell på å kritisere og ta avstand fra eller fokusere på ideologien populasjonen er bundet av eller den konstitusjon de legger til grunn for sitt livssyn, sine ritualer og tradisjon eller sin tro og selve menneskeverdet som individene er utstyrt med fra Skaperens side, dvs sett fra Den judeo-kristne Guds side, uansett om de er kristne eller ikke.

For hva er vel ”menneskeverdet” forankret i annet enn den åpenbarte sannhet at alle mennesker er født i guds bilde og med Hans – Den treeniges – likhet?

I islam finnes ikke en slik åpenbaring. Men den kristne har altså dette å forholde seg til: Vi skal hate synden, men elske synderen. Vi skal avsky sykdommen, men elske helbredelsen. Vi skal velge A som ikke er og ikke kan være B. Men i og med Den multikulturelle feilslutning er det det omvendt vi gjør: 

Vi velger å konservere sykdommen og overse eller motstrebe helbredelsen, eller den mentale helse, om man vil.

Vi velger forvirring fremfor klarhet. Vi gjør oss dermed til ett med et tankeparadigme som sier at synd egentlig er frelse, siden synden er like relativ som frelsen. Vi fratar oss dermed også retten til å krenke eller kritisere både de andres grunnleggende trossystem og deres handlinger eller meninger, og/ eller verdisyn, virkelighetsoppfatning og menneskesyn. 

Vi kan ikke engang kritisere de andres livsstil, for da vil vi umiddelbart bli stemplet som intolerante, en verre synd i dag enn selv arvesynden. Vi legger til rette for at personer – den enkelte troende – kan føle seg ”legitimt” krenket uten at dette var vår hovedhensikt og grunnen er, at vi nå tåkelegger forskjellen nettopp fordi ”vi” i Vesten har glemt at alle mennesker er født i Guds bilde og likhet. 

Vi ser det ikke slik lenger og dette er et helt syndefall i seg selv, en degradering av verste sort av selve verdigrunnlaget og det menneskesynet  den judeokristne arv en gang utstyrte oss med og som gjorde det naturlig for oss å tenke innenfor.

Vi har nå satt oss utenfor dette tankemønsteret, men bare de færreste er i stand til å se det og enda færre innstilt på å ”gjøre noe” med det.

Den franske politikeren Edgar Pisani sier:

Intoleranse … er ikke bare en mangel på solidaritetsfølelse med folk: Det er å ta avstand fra andre for hvem de er, for hva de gjør, for hva de tenker og i siste instans: Å forkaste dem fordi de i det hele tatt eksisterer …

Det er dette jeg kaller den (store)  Multikulturelle (logiske) feilslutning, (en feilsutning som både er sykdomsfrembringende og ”kriminell”) : Å kritisere noen for hva som er viktig for noen, gjøres identisk med å kritisere eller gå til angrep på selve personen.

Og hvorfor er det en feilslutning?: Jo, nettopp for at den ene påstanden ikke logisk følger av den andre. Snarere tvert imot, hvis man tror på – eller er underbevisst konstitusjonalisert av - den judeokristne åpenbaringen og på at de logiske førsteprinsippene springer direkte ut av Guds karakter og vesen, og at Han derfor har åpenbart det, for å gjøre oss salige eller lykkelige, realistiske og progressive mennesker med overskudd og skjønnhetsfølelse nok til å forvalte jorden på den riktige måten og etter Hans evig gode vilje.

Feilslutningen medfører dessuten bare så altfor ofte en forskyvning av perspektiv og fokus, en manøver som ikke bare kan være en funksjon av sviktende kognitive ferdigheter eller evner, men resultat av uhederlige og maktstreberske beveggrunner og kun myntet på å divergere og splitte i den ene hensikt å vinne ”kampen og makten og hegemniet, koste hva det koste vil”.

Feilsutningen åpner dermed for ren maktmisbruk. Et eksempel kan hentes fra innvandredebatter der det faktum at et lite antall mennesker i en populasjon begår forholdsvis mange flere forbrytelser enn individene i andre grupper. Hvis nå noen av debattantene påpeker dette faktum og det så blir forsøkt imøtegått ved at den som påpeker faktum driver stigmatisering av den største andelen av individer i populasjonen som ikke begår slik forbrytelser, så er dette en mental forskyvning som neppe kan betraktes som noe annet enn stigmatisering av de som påpeker fakta, og altså som en ”tu coque-strategi”, en strategi som lett kan integreres i Den multikulturelle feilslutningen.

Forskyvningen består – selvinnlysende nok – i at man ønsker å forby kritikk av hva populasjonen som helhet er bundet av som grunnleggende livssyn osv ved å utelukke at den kan kritiseres for hva en liten prosentandel mener og gjør. Man går ut fra som en selvfølge at den som påpeker fakta angjeldende de få umiddelbart gjør seg skyldig i å fornærme eller krenke alle. Hvis du med andre ord påpeker at de få's handlinger er uetisk klanderverdige, så har du krenket alle.

De som lider av ”feilslutningen” kan riktig nok få seg til å fordømme forbrytelsene og forbryterne individuelt, men de må logisk sett samtidig forby enhver kritikk av kulturen eller ideologien som sådan, nettopp fordi det er de som ikke har forbrutt seg som nå må defineres eller essensialiseres  som den egentlige kulturen, den som i kraft av ”feilslutningen” og førsteprinsippene (eller denne falske tankloven selv) nettopp er like god og sann som alle andre kulturer eller ideologier.

Multikulturistene ser ikke at kritikk og forkastelse av hele gruppens ideologiske grunnlag ikke nødvendigvis er det samme som å gjøre hele gruppen juridisk, ontologisk  eller moralsk ansvarlige.

Det ”feilslutterne” står igjen med er at man viktimiserer to grupper av mennesker, nemlig ofrene i ”de andres” gruppe og ofrene i den andre gruppen som ikke begår de her angjeldende forbrytelsene. Man gjør med andre ord både den store og lille gruppen til ofre med lik status uten evne til å si at dette ikke er kongruente eller sammenlignbare perspektiv.

De pro-multikulturelle kritikerne med sitt opportunistiske behov for og frykt for kritikk og for å føle seg moralsk mindre høyverdige enn andre – i sitt hovmod - legger altså sten til byrden for de virkelige ofrene.  Man fratar den lovlydige gruppen ansvar for den tradisjon eller den konstitusjon som faktisk utløser – eller kan begrunne – selve forbrytelsene, der slike fins og hvor ingen eksplisitt har fordømt det angivelig guddommelige grunnlag som forbrytelsene er foretatt på.

Man fritar den lovlydige gruppen for ethvert ansvar for hva den sekundære og lille gruppen foretar seg av  forbrytelser, forbrytelser som har sitt utspring nettopp i primærgruppens trosgrunnlag.

Det er å gjøre primærgruppen en bjørnestjeneste på lang sikt, samtidig som man uberettiget stigmatiserer og stempler som rasister alle de utenforstående som kritiserer nettopp selve grunnlaget. Man klarer ikke å skjelne mellom hvem man er og hva man gjør. Kritikk av ideologien blir dermed feilaktig oppfattet som en personlig krenkelse av alle som sverger til denne ideologien.

Multikulturalisme er derfor en form for omvendt rasisme.

I praksis vil dette si at man overfører den kulturelle skylden som eventuelt måtte ligge konstitusjonelt implisitt i den store ”uskyldige” gruppen over på den lille gruppen som blir utsatt for forbryternes lovstridige handlinger.

Det kan høres sykt ut, men dette er et av multikulturalismens største etiske og praktiske dilemma for fremtiden.  

”Feilslutningen” krever alltid at ”de andre” – dvs vi vestlige – indirekte eller direkte - slutter opp om og må promotere  ”de andre andres” verdier, tro og livsstil eller ideologi, og at dette alltid skal kje på bekostning av egne, opprinnelige verdier osv.  

De multikulturelle tror at feilsteget som de i virkeligheten tror er det eneste riktig steget å ta - innebærer nøytralitet og at det derfor – nærmest ved magisk deduksjon – også innebærer etisk overlegenhet. Men slik er det jo ikke. Snarere tvert om.

Med andre ord:

De multikulturelle unnlater å anspore de lovlydiges store gruppe til selvkritikk og dette å søke større innsikt og forståelse for den omkringliggende kulturs egenart, legitimitet og verd.

Dette medfører i seg selv en oppfordring for muslimer som gruppe til å isolere seg fremfor å integrere eller assimilere seg.

Det mest sannsynlige utfall av en slik defaitistisk strategi og en slik unnfallelse er et skjerpet spenningsforhold mellom alle gruppene i populasjonen, og dette igjen i seg selv er en tilskyndelse til en utvikling der de ideologiske psykopatene i gruppen – zelotene, om man vil -  i stadig større omfang og grad får sette dagsorden for og legge uheldige føringer på  det som til nå har vært det store flertall av ”moderate” eller lovlydige, de som tross alt følger islams oppfordring til en slags midlertidig conviventiza, - og jo mer makt de ytterliggående da får, i stadig stigende grad, jo mer naturlig blir det for ”de mange”, under trussel om straff for apostasi, å understøtte nettopp krigshisserne snarere enn å ta avstand fra dem og nedkjempe dem.

I praksis betyr dette at jo mer bøllete marginalgruppen blir, jo mer ”sympati” vil de finne blant de moderate og til nå lovlydig, alle de som nå på dette stadium av utviklingen foretrekker å kjøpe seg beskyttelse fra sine egne enn å stole på støtte fra den omkringliggende vantro verden. 

Bøllene skaper altså selv forutsetning for behov for å kjøpe seg en slags beskyttelse, i form av større sympati, akkurat som all mafia gjør. 

Til forskjell fra den vestlige mafia vil bøllene innen islam imidlertid ha en mye lettere oppgave, idet islam selv, i form av urokkelige guddommelige hjemler, nettopp legitimerer mafiastyle maktkamp og maktovertakelse.

Vi er med andre ord satt i et stort og selvpåtvunget dilemma, i et knipetak  som på sikt ikke kan ende annet enn i et stort drama og en like stor tragedie

Vi står derfor med en indre selvmotsigelse: Vår absolutte norm er at alle kulturer er like mye verdt og at alle kulturer er like sanne, bare ikke vår egen.

Dette er nytale, som Orwell sier. Krig er fred og fred er krig.

Og hvis du ikke avfinner deg med denne oppfatningen eller posisjonen  og føyer deg og istemmer i denne strategien, så vil du bli fordømt som ufølsom intolerant og/eller rasist.

Vi har glemt hva Bibelen sier, at alle troer, trossystemer, livsstiler og sannhetspåstander ikke er likeverdige eller like gode eller sanne.

Vi har glemt at Kristus uten forbehold har tatt patent på sannheten en gang for alle og at Han følgelig er dens eneste garantist og realisatør, og ment å skulle være den kristnes individuelle og de kristustroendes kollektive frelse. 

Vi har fortrengt at Kristus faktisk fulgte tankelovene i all sin ferd, med hele sitt hjerte og sinn med all sin makt. Han var selve logos og Selv Logos – eller førsteprinsippene i egen person, en levende person som fra Guds evige rådslutning, og som ble menneske i kjød på et bestemt tidspunkt, for så noen få år senere igjen å bli treenig, levende Gud i all evighet.

Men tankelovene kan ikke bevises, innvendes det så, og dette er tvert riktig. De kan ikke bevises.

Den ateismifiserte tanke slutter da at tankelovene heller ikke kan gi noen sikker kunnskap, en manual med fasitsvar som garantert fører til oppnåelse av det mål man setter seg eller det utkomme man drømmer om og ønsker.  Også denne innvendingen eller protesten medfører riktighet.

Tankelovene kan ikke gi noe sikkerhet i form av bombastiske profetier om en eneste utgang på lineære forløp eller årsaksrekker, sekundære eller ikke. Men det de er ment for og som de kan, det er å gi visshet i form av en hjertets tro og tillit. 

Uten tankelovene ville det nemlig ikke finnes noen synd og da heller ikke noen frelse.

Det ville da bare ha vært yin og yang og ting og tang. Og hvor det ene kunne komme ut på det andre og hvor mørke og lys inngikk i en dialektisk blanding og i et nødvendig og evig blandet spenningsforhold mellom dem som fritok menneskene for den dom som bare en personlig skaper kan forespeile og den dom som enten frelser eller fører til fortapelse.

Det fins nemlig ikke noe tredje alternativ, det er utelukket logisk.  

Også dette er en ufravikelig tankelov, en obligatorisk ”rettighet” man kan gjøre seg fortjent til, en universell, absolutt og objektivt eksisterende lov for den som forutsetter at han er fri til å velge og samtidig skapt til samfunn med Gud og ikke til selve fraværet av en slik gudsrelasjon, en relasjon som er selve vår finale årsak, en lov vi altså er skapt med innvendig og som er en standard for alt levende fordi den avspeiler Guds kjærlighet og sanne vesen både i sin subjektive og objektive virkelighet.

Dette i motsetning til i islam hvor disse tankelovene tildekkes og fortrenges idet Allah fremstiller seg selv som tvetydig, upersonlig, fjern, kaprisiøs og uforutsigbar. 

Allah har ingen pakt med skapningen og skapningene om at de underliggende fysiske og åndelige lovene står fast slik at vi kan feste lit til dem og avdekke dem som verktøy vi kan bruke for å fullføre det oppdrag vi er satt til av vår Herre selv.

Allah er en tvetydig "gud". Han er både nær - som din egen halspulsåre - og samtidig altfor fjern og opphøyd til å ville la seg assosiere med KJÆRLIGHETEN. Som et vesen er han glatt som en ål og upåvirkelig og utilnærmelig som en engstelig despot som gjemmer seg i haremet bak "slottes murer", godt bevoktet av rikelig bestukkede leiesoldater, betalt gjennom list, drap og plyndring.

Allah er som skapt for manipulatører, som han gjør seg til verktøy for, og som bruker ham for alt han er verdt til å skremme folk til et liv i uvisse og underdanighet. 

Allah er som skapt for maktmennesker uten skrupler, mennesker med klare mål for selvhevedelse, mennesker som ikke skyr noe middel for å kunne utsuge og  undertykke andre mennesker og hovere overfor dem i sin stjålne glans.

Derfor har, som Chawkat Mourcarry sier, islam andre moralske standarder enn i kristendommen, hvor det ikke finnes noen detaljert moralcodex. Islam baserer seg på lover og regulering heller enn på prinsipper og verdier.

Men mer om dett en annen gang.