søndag 10. juli 2011

Hvor går "Vårt Land"? Mot islam?

Og hva går det av kristne som bruker betegnelsen Gud om Allah som om det skulle være det mest selvfølgelige av alt å gjøre?

Forstår ikke kristne at Allah og Gud er to vesens- og karakterforskjellige guder?

For å ta et eksempel fra Vårt land, som burde vite bedre, men som tydeligvis ikke gjør det:

Bare 17 av 100 muslimer betrakter religion som viktig for sin selvforståelse, ifølge en undersøkelse fra Nørrebro som ble gjort kjent tidligere i år. Tendensen bekreftes også av undersøkelser fra Tyskland og Sverige, ifølge Kristeligt Dagblad.

Betyr lite. Den danske doktorgradsstipendiaten Nadia Jeldtoft har gjort kvalitative intervjuer med 39 ikke-aktivistiske muslimer i Danmark og Tyskland. Religion betyr lite for et flertall av dem i hverdagen. Deres måte å praktisere religionen sin på, likner på danskers måte å praktisere kristendom på. De har en pragmatisk tilnærming til islam, tilpasser ritualene til hverdagen og er like individualistiske i sin religionsutøvelse som de fleste dansker. Resultatene fra doktorgraden er publisert i tidsskriftet Ethnic and Racial Studies og omtales i Kristeligt Dagblad.
– Det er en tendens til at religion praktiseres på mer individuelt vis blant muslimer og tilpasses i hverdagen. I stedet for at imamen i moskeen forteller hvordan religionen skal utøves, så er det blant en del muslimer individet som avgjør hvordan religionen praktiseres. Det handler ikke om hva de kan gjøre for Gud, men om hva Gud kan gjøre for dem, forklarer Jeldtoft.

http://www.vl.no/verden/article136775.zrm

Hvordan skal man forklare dette? Gjør man dette for ikke å ville fornærme muslimer? Gjør man det for å behage muslimer? Gjør man det av frykt og av servilitet? Eller gjør man det fordi man ikke rett og slett ikke vet bedre, eller ikke VIL vite bedre?
Hva har man å vinne og hva har man – både psykososialt og økonomisk – å tape på denne begreps misbruken, denne vrangforestillingen?
Kan svaret være at kristne ikke lenger vet hvilken ”gud” de tror på? At Kirken har klart å forvirre så mange av sine medlemmer med sin gudelære eller mangel på dogmatikk og bibeltrohet at de lege troende – de kristne flest - har gitt opp å stille spørsmål om hvem det er de tror på? Og at de nå innbiller seg at en gud kan være en like god gud som en annen?
Hva har kristne å holde seg til i dag som selve fundamentet for sin tro? Kun oportunisme?

Tror de at Jesus ble korsfestet, døde og sto opp på den 3. dag? Tror de at han gjorde mirakler? Tror de at Han er Gud eller tror de at de kan tilbe Ham som Gud? Eller kanskje kan de ikke få seg å tro det, han var jo ”bare” et menneske, ikke sant?
Tror med andre ord kristne i dag på det som fremgår av Den kristne trosbekjennelse? Tror de at det som står i bekjennelsen faktisk er sant? Eller ser de seg nødtvunget til å tolke den symbolsk, eller i hvert fall ikke faktisk historisk? 
 
Nei, vi tror ikke det. Kirken har til de grader avmytologisert Det nye testamentes fantastiske fortellinger at det ikke er noe igjen av verken mirakel- eller virkelig oppstandelsestro. De aller fleste kristne vil i dag – i beste fall – tolke kristentroen som først og fremst et grunnlag for den herskende moral. Man foretrekker å begrunne all moral ut fra de menneskelige kår, ikke ut fra Gud og Guds vesen og karakter. Når man sier at all moral har sitt opphav i Gud, mener man bare at dette er et virsommt pedagogisk grep. Jesus var en god læremester i så måte, en fin fyr, en likandes kar. Han var streng, men smart og satte motstandere på plass. Derfor vant hans moralsyn frem. Han var pasifist og likte å dele goder med de fattige. Han mente at vi skulle elske oss selv som vi elsker andre (?) og han mente at vi skulle være snille når vi hadde sterkst grunn til å være slemme og hevngjerrige. Grunnen til at Jesus fikk så mange tilhengere (troende) etter hvert, var at han kunne spille på frykt for helvete hvis Hans bud ikke ble fulgt. (I dag vil man selvfølgegli ikke høre noe av en slik begrunnelse, naturlig nok!).

Tidsånden – eller mangel på sådan – ønsker i tillegg at ”himmelfarten” er blitt en umulighet, ja, en latterlighet man helst ikke bør snakke høyt om. Oppstandelsen likeså. Det nytter i det hele ikke å be til en gud for å få hjelp eller bli hørt på. Gud eksiterer jo ikke som en gammel mann med hvitt skjegg i himmelen! Når man dør, så dør man, ja, man blir borte for alltid. Ikke en gang døden som en søvn før man blir vekket opp fra til nytt liv igjen vil man høre om. Gud som et ord er riktig nok godt å ha, i tilfelle han likevel skulle eksistere slik han beskrives i Biblen, men stort sett oppfattes ordet Gud nå som kun et ord, ja, helst et tomt ord som man ikke trenger å frykte. At gudsfrykt faktisk er å tro på Gud, faller en ikke inn. I stedet kritiserer man en ”gud” som ber en frykte Ham. Man vil heller ikke høre tale om at Gud skulle være en sjalu Gud, for Gud er egentlig akkurat som som vi mennesker og vi mennesker bør jo fremfor alt nettopp unngå å være sjalu, sjalusi vitner nemlig om svakhet og det er jo ikke ”sunt” å være svak. Gud er verken mer eller mindre akkurat som oss. I hvert fall bør han være det. Noe annet ville være uanstendig, ja, ondt, å tenke for mange av oss i dag. Og hva med historien om at Jesus – dvs Gud - ble født i en stall og av en menneskelig mor? Latterlig, ikke? Man går forbi en kirkestue eller en kristen bohandel i julen og lurer på hvor dumme de kristne kan få seg til å bli. Man vil ikke skjønne at den kristne Gud er unik og at Gud virkelig har en sønn, en eneste. Det vil ikke gå opp for oss at det ikke minst nettopp dette er det som skiller Gud fra Allah og gjør den kristne Gud til en helt annen enn Allah og til alle andre guder i alle andre religioner.

Noen av oss er kommet så langt at vi mener at – den kristne - Gud ikke kan være annet enn OND siden han – ifælge de kristnes egen hellige bok Biblen - f eks ikke godtar at Kirken kan prestevie homofilt praktiserende samkjønnede par. At Gud skulle mene at homofili er en vederstyggelighet er blitt den største vederstyggelighet av alle vederstyggeligheter. Vi har gjort Gud til en ond og vederstyggelig ”Gud” for oss, en Gud vi helst så ikke skulle eksistere i det hele tatt. Det må – hvis vi skal være konsistente - derfor bli om å gjøre for oss å drepe en slik ”gud” og sørge for at han ikke vekkes til live igjen – av oss. Vi har skapt oss selv en helt ny ”Gud” som kun kan eksisterer hvis den gamle guden holdes død. Hvis han ved noe tidspunkt skulle ”true” noen med å våkne til live igjen, må vi fluksens trå til og hjelpe til med å drepe ham på ny – og på ny. Vi har ingen annen utvei – hvis vi skal være monoteister, - eller ateister. 

De som tror på den gamle, bibelske Gud er egentlig ateister og farlige, tenker noen av oss, slemme mennesker, ja, gudløse – i forhold til det nye gudsbildet - , amoralske og onde mennesker det gjelder å bekjempe, ja, helst annihilere, hvis man skal være helt konsekvent (hvilket vi faktisk har vanskelig for å være, heldigvis, kan man si, i hvert fall foreløpig …).

Hovedpoenget er at mennesker som ikke vet av annet enn et avmytologisert gudsbilde neppe vil kunne ”tillate” seg å håpe på å få evig liv. Det beste vi kan håpe på er: Annihilasjon. En tilværelse i intet, som intet og til intet for evig. Det er dette som venter oss, kristen som ateist. I en slik forestillingsverden er det ikke rom for Gud, verken her i livet eller i livet etter døden.

Vi sitter tilbake og fanget i vår egen felle: Evigheten er ikke engang et øyeblikk i et absolutt relativt univers. Alt blir følgelig meningsløst og tomt, bortsett fra det lille øyeblikket, som ikke gjør annet enn å skape et behov for nye øyeblikk, ny ekstase, ny status, som vi i desperason gjerne skulle kunne forevige, men som vi har dømt oss selv til å avkorte med absolutt sikkerhet. Nihilisme er da ikke legner bare en mulighet, men ”et must”. Og dette må gjelde for alle …
I et slikt ”kristen” gudsvakuum er det at Allah kommer inn og vil fylle en viktig funksjon og det behov vi går ut fra egentlig ligger i oss alle for å tilbe Gud. Gud for de gladnihilistiske eller lunkne og ”kjødelige” kristne blir mer og mer like den gud muslimer tilber, nemlig Allah. Vi har tidligere analysert en del elementer i dette

bla her
Islamiseringen av Gud  Islamisering av folkesjelen Islamisering av Kirken


Jo mer den unike kristne Gud forsvinner nærmest av seg selv i vår egen nihilisme, jo mer vil behovet for en annen gud overta og styre utviklingen. Allah ”vet” dette og vet å utnytte anlendingen. Utviklingen vil nesten gå knirkefritt og nesten av seg selv.
 
Men det skader ikke å gjenta det: Hvis Kirken og våre myndigheter og våre media ikke snart slutter med å blande sammen Gud og Allah, vil islam innflytelse øke. Jo tydeligere nihilisme nå, jo lettere vil det bli for islam å bli den dominerende ideologi senere, - om ikke for annet enn for at den synes å gi visse gymnastiske helsegevinster og flere kollektive tilbud. Man vil snart kunne begynne å føle seg mindre ensom og forlatt i en moske enn utenfor den.
 
Vi må igjen tørre å skjelne og skille mellom Gud og Allah, slik kristne i alle tider for bare inntil får år siden gjorde og gjorde med rette. Vi kan ikke regne med at vårt behov for å behage muslimer vil tjene vår egen sak som kristne på lengere sikt. Vi kommer bare til å tape mer og mer for denne språk- og begrepsforvirringen. Vi kommer bare til å lulle oss inn i enda vagere forestillinger om hvem den kristene Guden er og hva Han vil med oss og tilbyr oss. Vi kommer til ende opp som lette bytter for islam og grunnen er allerede lagt: Jo mindre presist vi forstår kristedommen jo lettere forvirrede blir vi og jo lettere lar vi oss overtale.


Vår gudsforestilling i dette landet er allerede langt på vei blitt mer spesifikt muslimsk enn de fleste av oss vil like å tro. Likevel er dette sannheten: Forestillinger om gud som nesten til forveksling ligner selve det gudsbildet islam bygger på er mer til stede som en aktivt virkende mental faktor enn noen gang tidligere. Men vi er bare ennå ikke tilstrekkelig klar over det.

Det kan fort vise seg å være kirkens og de kristnes største synd som noen sinne er begått. En hel sivilisajson står i ferd med å gå under og bli underlagt et fremmed åk. Ja, dette er kanskje selve den utilgivelige synd: At vi foretrakk en Gud uten Den hellige Ånd og uten en Jesus som sann Gud, sant menneske og allmektig medskaper samtidig, - av det hele.
Det er den største synd. Den kan ikke tilgis. For det har Gud selv sagt. Og hvilket menneske kan sette seg opp over Gud?

Les for øvrig hele artikkelen i Vårt Land. Det heter f eks :

– Noen har for eksempel en spirituell tilnærming til ramadan. De synes det er godt å sette kroppen på prøve og teste dens utholdenhet gjennom fasten, sier Jeldtoft.
For noen muslimer kan det være en strategi å forsøke å likne på majoriteten når de opplever seg presset, påpeker hun.

Det er alt som tatt direkte ut av Koranen: Allah er den største plotter …

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar