lørdag 23. oktober 2010

Folkebevegelsen mot islam - en umulighet (1)?

 Hva er en bevegelse?

En bevegelse er forskjellig fra en kampanje, ”aggregat”  eller aksjon.  Det sår noe større og viktigere på spill, det dreier seg om enten om å snu opp ned på ting eller reversere utvikingen ved å henvise til ur-myter, selve begynnelsen  eller fundamentet, grunnfjellet og grunnverdiene skal gjenetableres, bare på det sikreste og mest opprinnelige av grunnlag skal fundamentet for det nye og bedre etableres, helst for all fremtid.

En bevegelse er et opprør mot kaoskrefter, krefter ute av proporsjon og kontroll. Kosmos må reetableres på de grunnvoller selve skapelsen ble utformet fra. Det dreier seg om å absoluttere bort relativismer som i øyeblikket oppfattes som overmektige eller uforanderlige og så mektige eller rigide at all motstand i utgangspunktet synes forgjeves.

Bevegelsenes utgangspunkt er gjerne at man kjemper mot dumhet og urettferdighet  i retning av at noe nytt skal demre: Rasjonalitet, frihet og rettferdighet. Bevegelser må derfor bli sett, og for å bli sett, må de tydeliggjøre seg, for i det hele tatt å gi målgruppen en plattform for legitimering av sympati og egen innsats i form av tid, arbeid  og penger.

Grunnlaget finnes i et ønske – eller en visjon - om å vende tilbake til noe mer opprinnelig samtidig som man er fullt klar over at det nye som skal bringes inn og realiseres, nødvendigvis må innebære noe nytt - ikke bare for den enkelte og de relative gruppene  eller populasjon den enkelte  tilhører eller identifiserer seg fundamentalt med  - men for hele samfunnet rundt, om enn ikke nødvendgivis med radikal virkningshensikt  for samfunnssystemet og dets strukturer som sådanne. Det er alltid et spekter av både revisjonisme og reaksjonæritet i bevegelser. Deres opplysende ledestjerne  letes etter i - eller tilskrives i -  ”finale” årsaker, det gjelder å finne en ny egentlighet, en omformet autensitet, - det lengtes etter  essens samtidig som ens eksistenisalitet settes på prøve instrumentalt. Bevegelsenes medlemmer kan derfor identifisere seg både med raksjonæritet og revolusjonæritet.
Noe nytt skal oppstå fra det gamle, som enten er indentisk med målet eller det motsatte, det er alltid noe utopisk ved bevegelser, man søker ikke-landet som både samtidig var og er og skal bli.

 Bevegelser ”tenker” imdlertid også mer langsiktig, bredt og mer dyptgående enn bare til utopia. Det går på å verge eller fremme verdier, strukturer og identitet, selve kjernen i selvforståelsen hos en populasjon, enten latent uttrykt eller eksplisitt, gjerne gjennom et foregangsteam som forbereder vein mot klare formuleringer, taktikk og strategier. Mens aksjonen og kampanjen tjener til å forsvare en kroppsdel, så tar  bevegelsen på seg å beskytte og styrke hele kroppen. Man kan snakke om sykdomstegn og derav viljen til helbredelse, definer t over tid via populasjonens samlede uttrykk både fysisk og kollektivt, mentalt.

Noen vil si at bevegelser har noe til felles med vekkelser. Det settes i gang et apparat som ivaretar, implementer og propaganderer i ulike retoriske former. Veien blir på en måte til mens man går. Dessuten kan både mål og virkemidler forandres – forbedres – under veis. Bevegelsen blir i seg selv et bevegelig mål. Noen vil se den som en løs kanon på dekk. Andre vil se den som konserverende, andre som revolusjonær. Selve hovedpoenget i og med en bevegelse kan sies å være å bevare ved å forandre, eller omvendt. En bevegelse må arbeide populistisk, men skal den ha livets rett på lang sikt må dette arbeidet skje på grunnlag av storsamfunnets konstitusjon og ikke for å omstyrte den. I så fall har man med  ønsker om revolusjon å gjøre, en omveltning enten mot anarki og spredning av all makt eller sentralisering av all makt. 

En bevegelse er med andre ord en meget sammensatt organisme, like enkel som komplisert, og på flyttefot, ja, men ofte som en snegle med huset på ryggen. Det dreier seg om grunnverdier man vil forsvare og propagandere, det ligger under et behov for ikke å bli tråkket på, samtidig som funksjonen av den lett ender ut i overlegenhetsfølelse: Det er VI som har rett og DE ANDRE som tar feil. Mange vil tenke på nødvendige kollektive  ryggmargsreflekser av noe varighet. Den kan være både kosttilskudd og medisin, spesielt forebyggende medisin.

Bevegelser er alltid seierssikre, gjerne fanatiske. Den har raske føtter og et stort og romslig hjerte, spesielt overfor de mest begeistrede og bevisste medlemmene, ”de frelste”, de som har funnet meningen og evigheten. De krever og driver ”helliggjørelse” av sine trofaste, deres disipler . Man er ETT legeme under minst tre hypostaser: Ånd, sjel og legeme. Av slikt jordsmonn vokser det frem soldater, både tinnsoldater og soldater av kjød og blod, mennesker som vil gjøre det meste for å forsvare seg og aktivt nedkjempe fienden.  Man livnærer seg selv underveis på seg selv ved å spise andre. Man begår gjerne selvmord, men ikke uten å rive med seg andre, både uskyldige egne og skyldige andre.

En bevegelse får sin opprinnelse i enheter bestående av ånder, sjeler og legemer som finner og går sammen for å danne ETT legeme. Ånd, sjel og kropp er nødvendige forutsetninger for dannelser av bevegelser.  Det samme er det som forhåner, fornedrer – kort sagt det eller de som truer fundamentet, grunnverdiene  og visjonene.

Sentralt i en bevegesler er samforstand om konkrete og gjerne relative preferanser, men også samling og enighet om menneskesynet, virkelighetsoppfatningen  og verdisynet enten disse nå forankres i humanisme-ateisme, eller  strømmer frem av livsynet og det gudsbilde den enkelte ”soldat” har kontakt med i seg selv i møte med den enkeltes ferdigformulerte eller eksternt formulerte dogmer og trosgrunnlag.

En viktig karakteristikk av en bevegelse er at den beveger seg for å kunne oppheve seg selv før den blir en institusjon, en evighetsmaskin med evighetsautorisasjon. Likevel er den helt avhengig av både materiell metafysikk og ideell metafysikk, en metafysikk overnfra like mye som  en metafysikk nedenfra. Når bevegelsen har nådd sitt mål eller sin finale årsak, er den innprogramert til å forsvinne eller dø ut. Dens ofring og selvofring er fullbragt og tilendebragt i ett. Den har tjent sin overordnede hensikt ved å forandre (for å styrke) det alltid konstitusjonelle legeme den opprinnelig tilhører og springer ut av, men som den i utgangspunktet vil forandre, svekke eller muligens tilintetgjøre på et metaforisk plan.

Bevegelser er behovstilfredstillelse både i aktualitet og evighet. De er frihet for frihetens skyld. De er – eller gjør seg til, eller blir gjort til  – selve virkemiddelet for virkemiddelts skyld. Bevegelser er samarbeid mot oppnåelse av et felles, grunnleggende mål, en tilfredsstillelse av et behov. Når det gjelder er Folkevegelse mot islam er målet behovet for selvbeskyttelse i det universelle rettferdiges tjenste. Islam må beseires som et mulig verdigrunnlag for en verden som vil basere seg på humanitet gjeldende for alle basert på FN’s menneskeretterklæring.

Mange vil se på en bevegelse som en anallogi til den det som skjer når et embryo utvikler seg – fra en bipolær tiltrekningskraft - til  en kropp. Den vil egentlig være en eviggrønn plante og et paradis som aldri lukter råttent. Men bevegelser er til for å leve og så dø. I dette livsløp hører kloakken og stanken med. Akkurat som i en krig. Akkurat som på visse debattfora. En bevegelse må være seg bevisst at den er til for å abortere seg selv når den ikke lenger tjener livets formål. Men bare når FN menneskerettserklæring gjelder for alle – inkludert den islamske verden – har en slik bevegelse nådd sitt mål. En Folkebevegesle mot islam må derfor være forberedt på et svært lagsiktig og farlig arbeide. Virkemidlene må da også stå i forhold. Det er kanskje med tanke på hva disse vil innebære mange vil kvi seg for i det hele tatt å forestille seg tanken om at en slik bevegelse skulle kunne la seg  formalisere og realisere.

Man kan si at det alltid vil oppstå to former for bevegelser: Den parasittiske og den autonome, noen av disse igjen lever som åtsler på kaldt, dødt og råttent kjøtt, andre lever på  og rått og ennå  varmt kjøtt. Bevegelser er enten løver eller hyener. Det ligger i sakens natur at løvebevegelsene må være aktive mens hyenebevegelsene kan holde seg avventende og passive til de løvene har nedlagt byttet med fare for egne liv.
I dag har vi tilløp til flere formaliserte miljøer eller bevegelser i forhold til islam i landet, de fleste er hyenebevegesler. Man avventer. Blodtørstig eller sulten. Men man venter og sitter på gjerdet.

Islam er i seg selv ikke en bevegelse. Dens mål er evig dominans basert på en gang for alle fastsatte forbud og påbud fra en påstått guddom. Alle nye avskygninger eller nye retninger innen islam opprettes med tanke på å forevige og ekspandere seg selv som sann, uforanderlig,  islam. Islam er som selve boken Koranen: Uforanderlig, og derfor må den også i sitt vesen være infleksibel,  rigid og uten egentlig potensialitet.

Al Qaida og Det muslimske broderskapet kan gi inntrykk av å være bevegelser, men en slik betegnelse på dette fenomet er misvisende og villedende. Broderskapet vil formalisere Kalifatet som allerede en gang for alle er fastlagt utfra de muslimske skriftene og tradisjonen og derfor en udemkoratisk bisniss for alle penga. Ingen partier som dannes i Allah’s og profeten Muhammeds navn er bevegelser, netopp fordi de ikke tar opp i seg og gjør folks timelige behov til øverste norm, slik det er mulig i den vestlige sivilisasjon hvor kristedommen ”ligger under”. Det gjelder ikke å tilpasse regelverket til folks behov i disse islamistiske miljøene, men å forme folk slik at folket kan tipasses lovboken, Koranen, Allah OG profeten. Mennesket er under dette åket til for sabbatens skyld, ikke sabbaten for menneskets skyld.

Derfor kan man også si at islam er ett eneste stort parti, riktig nok med mange uforenlige innbyrdes motsetninger, men likevel med det samme mål: Teokratiet, en samfunnsform hvor partier – ikke selve partiet -  er ”unødvendige” og oppfattet som i strid med naturen, dvs. ordningen ordinert av Allah og profeten. Akkurat som kommunismen kan nedfelle seg i partier i samfunn med potens for å bli kommunistisk tvers igjennom, - via nødvendig revolusjon - , kan islamske fraksjoner oppstå i samfunn som etter islams fundament SKAL gjøres til en fullblods islamsk stat (en motsigelse i seg selv) via misjon, når nødvendig med sverd.

At Vesten har vanskelig for å se at islam faktisk utgjør ett stort PARTI på tross av sine mange avskygninger og former og fordi alle muslimer – verken situasjonsbestemt eller langsiktig - ikke kan være voldelige islamister på en og samme gang, er en tragedie for Vesten.  Skjønt parti og parti: Et parti i Vesten anses som en organisasjon med evne og vilje til å forandre både seg selv og sine delmålsettinger. Slik ble da også kommunistpartiene ansett i Vesten, men ikke sett ut i fra den kommunistiske verden. Fascismen og nazismen ville forevige seg selv og var derfor være totalitære strategier, ikke bevegelser, og disse ideologiene kunne da bare i navnet  formalisere seg lokalt som partier, rent pragmatisk og som et verkttøy for et større og ”edlere” mål.  

Men siden nå også islam er en totalitær strategi, hvorfor materialiserer ikke da islam seg som et parti i Vesten (og ellers)?
Svaret er at det er nettopp det islam gjør, de facto, og i praksis, i alle sammenhenger, ikke bare politisk isolert sett, men også kulturelt - i alle sammenhenger. Det er bare det at muslimene ikke vil kalle seg et parti, ja, verken et parti eller bevegelse. Islam arbeider for seg selv i Vesten mye bedre uten å betegne seg som et parti enn hva islam kunne ha gjort ved positivt å velge å kalle seg et parti.
Men i realiteten er islam i Vesten ETT eneste stort parti, et fenomen det nesten er umulig å se og forstå med snevre vestlige briller på.

Det kan aldri bli snakk om å danne en islamsk bevegelse i Vesten. Bevegelser er jo som nevnt ovenfor ment som en bevisst valgt strategi om før eller senere  foretar  ”fri abort” på på seg selv. Kall det gjerne hirarkiri, men det er feil,  for hirarkiri begås kun etter nederlag og ydmykelse, mens ”aborten” for en bevegelse i denne sammenheng foretas etter en strålende seier fordi målet er nådd. Nei, islam vil aldri kunne velge å definere seg selv som et parti eller en bevegesle. Islam kan derimot utenfra sett med stor fordel defineres nettopp som et parti sett av og inenfra  Vesten selv. En slik definisjon ville med stor fordel kunne avsløre hvor stor og mektig denne ideologien er blitt fødd frem til å være og bli i Vesten. Islam har vært som en gjøkalv uten særnavn som Vesten trodde den på sikt skulle kunne melke spesielt bra, i det praktiske er den blitt en gjøkunge som truer med å fordrive de ”ektefødte” barn i reiret.  

Vi er selv medskyldige i denne høyst materielle metafysikk, dette universelle drama og denne forbannede tragedie.

En grunn til at Vesten lettere kunne kalle en kommunistisk sammenslutning et parti enn at Vesten kan kalle islam et et parti, kommer av at kommunismen var en del av en større sammensatt  selektivt sentraldirigert og sentraldefinert ideologi, akkurat som nazismen var det. Kommunsimens vesensgrunnlag  ville forfordele samfunnets goder til fordel for et menneskelig utvalgt skikt av samfunnet, arbeiderklassen. Islam derimot grunner seg på å frigjøre mennesket nettopp fra menneskelig selekterte grupper eller klasser av mennesker. Allah skjelner riktig nok mellom fattige og avmektive mennesker, og mellom rike og mektige, og påbyr alle å hjelpe de mindre bra stilte her i verden. Men Allah påbyr ikke økonomisk/kulturell og samtidig systematisk  likhet  for alle, snarere tvert imot. Muslimske kvinner kan ikke driste seg til å håpe på full likestilling med mannen, ikke engang om de skulle havne i den musulimske himmel, hvor de må finne seg i en plass på galleriet hvis de vil nyte synet av sine menns  selvutfoldelse blant lovlige jomfruer, stilt til rådighet avAllah selv, uten tanke på verdslige regler for brudd på troskapsplikten.

Det faller nturlig for vestlige mennesker å kalle den nasjonale eller lokale kommunistiske strategi og sammenslutning for et parti og kommunistene selv hadde ikkenoe imot å bli kalt det, de kalte seg det selv. Med islam er det, som vi har sett annerledes: Islam kan aldri foreta seg noe som bryter med Allah og proftens forkynnelse i form av påbud og forbud. Det er Allah som en gang for alltid har satt og bestemt ordningene menneskene har å leve innenfor. Det er ikke menneskets oppgave å stjele fa de rike og gi til de fattige. Derfor vil da også nesten alle muslimer nekte for å kalle islam et et parti, hva enten det nå er på lokal eller nasjonalplanet, eller  på verdensbasis. Allah gir universelle regler, regler som er like for alle etter en en uforanderlig og en gang for alle forutbestemt samfunnsestetikk og rettferdighetsforståelse diktert av Allah.

Mennesket kan ikke omfordele det Allah har bestemt tilkommende  visse grupper, nemlig muslimene selv, og ikke de andre, de vantro, fienden. Partier innen islam er derfor utenkelig, men derfor blir islam for vantro utenforstående nettopp ett stort parti, en blokk, et samfunn som er gitt en guddommelig selvforståelse av å være foretrukket og derfor mer høytstående enn andre. Mennesket kan som individ kjempe for å ivareta egeninteressen, men aldri ved å danne partier med organisert formål å tjene ”snevrere” gruppeinteresser til fortrengsel for fellesinteressene eller som en trussel mot og på bekostningen av helhetsinteressen for ummaen som den ene og uforanderlige konstitusjon.  Ummaens interesser går foran all ideoligi som ikke har sitt opphav i den himmelske boken Koranen og gruppen og gruppen kommer derfor alltid foran individet. Enkeltindividet må ofres til fordel for ummaens kollektivistiske målsetting.

Et menneske sett som en hel, selvstendig og fri person eller personlighet kan derfor egentlig ikke eksistere innenfor islam, for en slik person vil alltid være er noe større og mer utviklet enn individet. Den eneste typologibestemmelse for et enkeltstående menneske i islam er individet. Personen som et selvstendig utviklet menneske må regnes som en opprører under islam, en som ikke vil underkaste seg, og en som da – ifølge islams grunnsetninger om mennesket - tenker på egeninteressen mer enn kollektivet og samholdet i gruppen, som igjen tilhører umma som igjen styres med – antatt - guddommelig autoritet og legitimitet.

Med en genuin bevegelse forholder det seg altså omvendt. Den kan aldri utvikle seg til ren kommunisme eller fascisme eller ateistisme, størrelser som vil perpetuere seg selv   - annet enn som en understrøm av og under islam. Den genuine bevegelsen er til for populasjonen (universelt sett), populasjonen  aldri til for bevegelsens skyld. Derfor er ikke Det muslimske broderskapet en bevegesle og heller ikke alQaida en genuin bevegelse. Bevegelse er bevegelse mot en ny rettferdighet og likhet, mot det stikk motsatte av den stagnasjon som ligger implisitt i ideologieer som vil og må absoluttere seg selv med det ene mål å guddommeliggjøre seg selv verdslig, iIdeologier som krever kollektiv tilbedelse og underkastelse uten mulighet for  mental prøveløslatelse eller evig pardon.

Hva med Folkevevegelsen mot EU? Den er fortsatt oppegående og funker i beste velgående, men uten å se at faren fra islam er større en faren fra Europa. Folkevegelsen mot EU er en genuin bevegelse og grunnen er klar: Når EU ikke lenger er en fare og en trussel, vil denne bevegelsen opphøre og dø ut av seg selv, den er rett og slett ikke nødvendig lenger. Hva så med Folkevegelsen mot islam?

Det er en trøst å vite at også den vil en dag opphøre å eksitere og det er den dag islam ligger – eller legger seg selv ned – med brukken rygg for å bli forsørget kollektivt av alle vantro i denne verden før den mettet av dage sovner inn for godt – om tre eller fire hundre år fra i dag. Og etter enorme tap av menneskeliv og ressurser i den kamp som om ikke mange år vil begynne for alvor.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar